Titulærbiskopen

_____________________________________________________________________________________________________________________

Titulærbiskopen Bildet under på Facebook

Nicolai Christian Friis, 1712-1777.

 

Fra 1754 til 1771 var Bodin prestegård faktisk tilholdssted for en biskop! Javel – ingen "ordentlig" biskop, men en såkalt titulærbiskop. Nicolai Christian Friis kom til Bodin for å starte sin prestegjerning her i 1744, og ti år etter kunne han altså titulere seg som biskop. Dette hadde han oppnådd ved ganske enkelt å kjøpe en biskoptittel, noe som ikke innebar funksjon som sådan, men kun rett til å smykke seg med tittelen. Å kjøpe seg titler var på denne tiden fullt mulig, men det kostet! Nicolai Chr. Friis måtte punge ut med 8000 daler for denne handelen. Det ville vært nok til å kjøpe hele kirkegrenda, men Friis ville heller ha tittelen. Dette forteller mye om hva denne mer beryktede enn berømte prest satte høyest av det verdslige og åndelige – og ikke minst hvilke tanker han hadde om seg selv.

 

Hans virketid i Bodin er beskrevet i Terje Gudbrandson’s bok "Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda" (1989), som er bind II-3 av Bodin Bygdebok. Denne adskillig kortere beskrivelse er således i det store og hele basert på de opplysninger som kommer frem i forskjellige kapitler av boken, der denne både på godt og vondt fascinerende mann og prest dukker opp.

 

Nicolai Christian Friis var født i Molde 1. februar i 1712 som sønn av en toller. Han viste allerede som ung tegn på høye ambisjoner, og kanskje valgte han en teologisk utdannelse nettopp på grunn av mulighetene for innpass i de høyere sosiale kretser. Han ble utdannet ved universitetet i København, og i 1736 var han klar til å begynne sin prestegjerning. I 1737 kom han til Alstahaug, og ble residerende kapellan i den store nordlands- og dikterpresten Petter Dass’ rike. Her ble han til han fikk kallet i Bodin i 1744.1

 

Friis gjorde seg bemerket i bygda helt fra starten av. Bare noen måneder etter ankomst døde Søren "Sølvfuten" Randulff, og hans kone – Sophia à Møinichen Kolderup – satt igjen som enke og enearving til en anselig formue. Året etter var presten Nicolai gift med denne enka. Han var da 33 år, hun 52.2 Hva som lokket presten til dette ekteskapet, var i alle fall ikke muligheten til å se egne arvinger vokse opp. Men sølvfut-enka hadde altså denne store formue etter sin avdøde mann, og dette var attributter mer enn gode nok for en mann som satte sosial status og personlig makt og selvhevdelse foran alt.

 

1 Terje Gudbrandson – "Bodin Bygdebok II, del 3," s.665 , og Olaf Steen – Kulturminner i Nordland; www.kulturnettnordland.no/

 

2 T.Gudbrandson – s.638.

 

Men presten må ha vært ganske så intelligent, og han har også hatt visse framtidsvisjoner når det gjaldt området der han befant seg. "Det Kiøbenhavnske Selskab af Lærdoms og Videnskabers Elskere" fikk trykt to avhandinger av ham i 1770. Den ene omhandlet fiskeriene i "Nordlandene", og i den andre tok han opp først og fremst muligheten for og nødvendigheten av å etablere en handelsplass nordpå hvorfra man kunne eksportere fiskevarer direkte. Med tanke på dette kan det kanskje synes som om han tenkte mer på folkets ve og vel enn det umiddelbart kan synes i beskrivelsene av ham. Han mente likevel at man ikke kunne komme utenom bergensborgerne fullstendig, siden de for det første hadde skutt inn så mye kapital i fiskeriene i form av forskuttert utrustning til fiskere, og for det andre deres ekspertise i denne handelen. Et samarbeide måtte til. Trondhjemsborgerne var han derimot adskillig hardere mot, idet han beskyldte dem for å lokke allmuen til å kjøpe dyre og dertil fullstendig unødvendige luksusvarer. Han mente den samme allmue gikk altfor fint kledd.4 Dette kan for dagens mennesker synes underlig, men det fantes faktisk forordninger som gjaldt forskjellige typer stoffer og klær, og hvem som kunne bruke disse. Dette hang sammen med sosial status og identitet, og var et av de ytre tegn på hvilket sosialt sjikt man tilhørte. For Friis selv var det snakk om adskillig mer synlig og prangende symbol på makt og rikdom enn det klær kunne være. I 1747 ble han først enig med den før omtalte allmue om at "hver mann" skulle betale ½ daler istedetfor å ruste opp den da temmelig gamle og nedslitte prestegård. Deretter rev han likegodt hele prestegården, og i de påfølgende år brukte han disse pengene pluss ganske sikkert mye av egen formue til ikke bare å bygge ny prestegård, men han flyttet like godt hele stasen fra østsida av Bodøelva til nordsida. Her bygget han et helt nytt gårdstun som nok overgikk det aller meste man hadde sett i våre områder fram til da. Beskrivelser av gården og dens interiør fra så seint som 1841, forteller om hva man må karakterisere som overdådig luksus, tatt i betrakting tid og sted. Stuer så store som annekskirker, veggmalerier og tapeter, mer enn 40 rom, og detaljer i utsmykning som overgikk det meste.5 Dette var nok helt klart ment å være et monument over egen fortreffelighet, og kanskje en markør for hvilken avstand han mente burde finnes mellom seg selv og resten av befolkningen i området. Ut fra beskrivelsene, måtte denne gården fortone seg for allmuen som legemliggjørelse av eventyrenes kongsgårder.

 

Foruten å legge seg ut med sine egne sognebarn; rike som fattige; kom han også på kant med andre geistlige. Han hadde nok håpet å bli utnevnt til biskop i Trondheim, ærgjerrig som han var. Her ble han imidlertid forbigått, og det til og med to ganger. (1748 og 1758.) Forbitrelsen og skuffelsen over dette gjorde ikke hans forhold til andre geistlige bedre, og da en av hans egne underordnede prester fikk stillingen som prost i Salten, må det ha smertet voldsomt.6

 

Historiene om hans uredelighet og manglende evne til å forstå grensene for hva han selv kunne si og gjøre, er mange. Det ble blant annet fremkastet mistanke om at presten hadde en finger med i spillet da gården Jensvoll brant ned i 1752.7 Dette klarte han imidlertid ganske greit å vri seg unna, men det ble verre da han ble beskyldt for å ha underslått penger tilhørende Finnemisjonen. I løpet av 1770 ble det imidlertid slått fast at alt ikke var gått redelig for seg med hensyn til bruk av penger fra denne kassen, som titulærbiskopen Friis hadde blitt betrodd å ta hånd om. Men enda en gang klarte presten å komme seg unna uten større straff, sannsynligvis på grunn av sine kontakter i de høyere sosiale sirkler. Han donerte et større beløp til Finnemisjonens kasse, og i 1771 solgte han all sin eiendom i Bodin. Dette må betegnes som en ren flukt fra området, og et fullstendig nederlag for den ærekjære og temmelig griske prest.8

 

5T.Gudbrandson – s.640. 6 T.Gudbrandson – s.641. 7 T.Gudbrandson – s.738,739.

 

Men "biskopen i prestegården" var en dyktig jordbruker. Han la til rette for bygsling i Bodømarka, og bare man danset etter hans pipe, kunne samarbeidet mellom prest og nybygger bli svært så fruktbart. Ut fra dette må det være lov å spørre seg hvorvidt beskrivelsene av Friis kan aksepteres som hundre prosent riktige. Selv om sjelesørgerrollen ble forsømt og oppfattelsen av egen sosial status nok var overdreven, vitner dette om engasjement i forholdet til egen kirkegrend og dens utvikling. Kanskje medførte det riktighet at han utdannet seg til prest for å stige sosialt, slik at han kunne engasjere seg i slike oppgaver. Imidlertid var det altså hans forfengelighet og høye tanker om seg selv, samt en smule uærlighet som felte ham. Senhøstes 1771 dro Nicolai Christian Friis temmelig vanæret fra Bodin og til Bergen, hvor han fortsatte som sogneprest i Korskirken.9 Med dette var en egen og helt spesiell epoke i Bodin prestegjeld slutt.

 

Selv om den staselige hovedbygningen ble revet i 1897,10 finnes det ennå spor etter ham. I det såkalte Ludvig Filip-rommet på Nordland kunstsenter - den tidligere landbruksskolen - finnes Norges eldste rokokko-veggmalerier, som er bevart fra hans sagnomsuste prestegård.

 

8 T.Gudbrandsom – s.643. 9 T.Gudbrandson – s.642,643. 10 T.Gudbrandson – s.658.

 

Bodin Bygdebok II – del 3 Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda.

 

Bodø Kommune, Bygdebokkomitteen, 1989.

 

www.kulturnettnordland.no – (Kulturminner I Nordland,Olaf Steen) – 29.04.2007.

 

Flere bilder fra området

Bildet på Facebook

Gamle Bodø post@gamlebodo.com arne engmo...................................................................................................