Bodøs historie

 

 

Bodø by før 1940

 

 

Bodø ble etablert som by den 20. mai 1816 da et lovutkast redigert av biskop Mathias Bonsak Krogh på Stortingets vegne ble vedtatt og sanksjonert av kongen. Dette regnes som stiftelsesdagen for Bodø by.

 

Bodø utviklet seg sakte og forsiktig i sin første periode som by fra 1816 frem til 1860 årene. Så kom sildetiden som gjorde at innbyggertallet ble femdoblet på 20 år, fra 519 innbyggere i 1865 til 2 695 i 1885. Etter en roligere periode var det igjen stor aktivitet i 1920-årene. I 1940 hadde Bodø ca 6300 innbyggere.

 

Byen ble utbygget etter reguleringsplaner, fra 1857, 1887 og 1898. Alle hadde preg av ruteformede kvartalsreguleringer, bare med tilpassning til sjølinjen.

 

Etter 1917 ble det aktuelt med en jernbaneplan og i forbindelse med dette, aktuelt med ny havneplan. I 1920 ble det gjennomført en konkurranse om reguleringsplan for Bodø hvor nye byplantanker ble presentert. Konkurransen ble vunnet av arkitekt Kristofer Lange. Utkast ble også levert av professor Sverre Pedersen, som spesielt hadde et annet forslag til fremføring av jernbanelinjen.

 

Sverre Pedersen ble 20 år senere leder av Brente Steders Regulering (BSR). Pedersens forslag hadde en oppbygging rundt store sentrale akse- og plassanlegg. Hans formale, noe skjematiske og aksiale planer var del av en tradisjon som knyttet sammen den engelske hageby og den germanske klassisisme.

 

På bakgrunn av konkurranseutkastene fra 1920, utviklet byingeniør Knutssøn en ny reguleringsplan for Bodø, som ble godkjent våren 1931

 

Denne planen gjorde praktisk talt ingen endring i reguleringen av den eldre bydelen, men avvek derimot sterkt fra reguleringen som var vedtatt i 1898 for de ubebygde strøkene. Den nåværende Hålogalandsgata ble regulert inn i 1931, parallelt med den foreslåtte trase for jernbanens innføring (mot havna fra vest). Selve jernbane- og havneplanen ble imidlertid ikke vedtatt. I østre del av byen ble Rensåsen regulert til park, et område som ble innkjøpt av kommunen i 1934.

 

Reguleringskart fra 1936 viser at det da er vedtatt reguleringsplan for et område videre vestover mot Breivik, Svenskeby-området.

 

Jernbane- og havnespørsmålet ble stadig viktigere å få avklart. Etter en konsulentvurdering vedtok havnestyret og bystyret i 1939, som hovedretningslinjer, en havneplan basert på østlig innføring av jernbanen, samtidig som det ble anbefalt at denne østlige jernbane-innføringen ble valgt sammen med stasjon i Rønvika.

 

I en uttalelse fra 1944 beskriver professor Sverre Pedersen Bodø før 1940 slik:

 

 

"Bygningsloven krevde den gang at "kvartalene" skulle være adskilte ved like gater", dvs. rettlinjede gater, og det preg av sjakkbrettregulering byen den gang fikk har den siden beholdt. Den har forholdsvis brede langgater som går noenlunde parallelle med strandlinjen og gjennomgående smalere tverrgater som går omtrent vinkelrett mot dem.

Da imidlertid langgatene er svakt bøyet, blir ikke planen så skjematisk som den ellers ville ha blitt."

27. mai 1940

 

Krigen hadde vart i knappe 2 måneder da katastrofen inntraff. Tyskerne hadde på den tiden krigen hadde herjet kommet langt inn i Nordland og det hadde rast kamper i og omkring Narvik. Bodø var vant til å se tyske fly - men de fløy som oftest over. Bare noen få bomber ble sluppet ned over Bodøhalvøya. Det ble imidlertid en annen forståelse for alvoret i krigføringen da britiske Sunderland fly ble ødelagt på Bodø havn og det ble anlagt flyplass på jordene til Nordland Landbruksskole for britiske jagerfly. Flyene som skulle lande der ble skutt ned etter 2-3 dager etter først å ha utført et ganske virkningsfullt innhogg i den tyske flyparken, over Bodø og over Saltdal.

 

Den virkelig vekker kom den 20 mai. Da kom et virkelig flyangrep på byen, og Norges Banks bygning, Kino-gården med Kafe Fønix og arkitekt Andersens hus i Sandgata, pluss to-tre små bolighus i Breivika, ble rammet av kombinerte spreng- og brannbomber.

 

Fra da av ble det sterkt innskrenket arbeidstid i byen de fleste steder og klokelig nok hadde befolkningen tatt dette som et forsvarsel til hva som kunne hende, og de fleste familier evakuerte fra byen eller forlot byområdet så snart de hadde gjort det de måtte gjøre i byen. Da storangrepet kom om ettermiddagen den 27. mai anslår man tallet på mennesker som oppholdt seg i byen til 1500.

Før bombingen var byens folketall 6283 som bodde i 718 hus. Den 1. januar 1941 var innbyggertallet redusert til 3576 i 338 beboelseshus med 1785 rom. Først i 1947 nådde Bodø opp i innbyggertallet fra før krigen.

 

Det var omlag 30 tyske bombefly som kom i to bølger og tømte sine bombelaster tett i tett over byområdet. Sprengbomber av relativt stort format ble spandert på å ødelegge hovedvannledningen og murhusene, mens mindre brannbomber satte den dominerende trebebyggelsen i flammer. Og de husene som ikke ble truffet, tok fyr av naboeiendommene som etterhvert kom i brann. Brannvesent rykket nok ut, men både ble brannbilene beskutt og ødelagt, og lite kunne gjøres da det viste seg at vanntilførselen stoppet etter ødeleggelsen av hovedvannledningen flere steder i østbyen.

 

Det var på ettermiddagen det begynte. Og det hele sto på et par timers tid. Da var grovarbeidet gjort. Bodø var et eneste flammehav, og røyken steg i en kjempesøyle rett til værs, omlag som vi kan se på bilder av atombombeeksplosjoner. Det var nemlig heldigvis et utrolig strålende vær, vindstille, klart solskinn og varmt. Neste morgen kom et par fly for å se på resultatet. Flygerne så noen få hus stå igjen inne i Storgata, og fikk satt også dem i brann - unntat to-tre.

 

Mye av ødeleggelsene kunne selvsagt vært forhindret dersom ikke hovedvannledningen ikke hadde blitt ødelagt - beskjedne mengder vann hadde vært nok til å forhindre mange branner.

 

Under bombingen omkom 14 mennesker, derav to ektepar, og to engelske soldater. At det ikke ble langt flere, er et under. Hus med dårlige tilfluktsrom i kjellerne, ble truffet og mange dramatiske scener ble utspilt mens de mer eller mindre innesperrede fikk karet seg ut.

Ødeleggelsene

 

 

Rådmann Kjell Tellander beskriver situasjonen:

 

 

"Det brant og ulmet ennå, og på min vandring gjennom den bombeherjede byen traff jeg o.r.sakfører Rolf Thorne. Vi ble gående sammen rundt i det som engang var gater, men ingen av oss hadde lyst å si noe - ord var overflødige i en slik stund. De nakne skorsteinene fra de mange nedbrente husene så ut som hvite gravstøtter i den røyksvarte byen"

 

Det som sto igjen i byens sentrale strøk, var tre trehus på kaiområdet, nemlig Janzen-gården, der det første bystyremøtet ble hold i Bodø i 1838, og nabogården, Brunstadgården og det tredje sto der Løvold holder til i dag. Videre Sjøfartsbygningen og Margarinfabrikken Norge. Ytterst i Storgata var Saltens Dampskibsselskabs administrasjonsbygning uskadd, og likeså Tollbua. Det var det hele! Alle sjøpakkhusene - og det var svært mange av dem, mange og store, var borte, alle butikkene i byens hovedgate, Storgata, og også alle bolighusene der, bortsett fra de tre østligste. Likedan så det ut langs neste langgate, Dronningens gate og også Kongens gate, mens Prinsens gate slapp noe heldigere fra det. På sørsiden av gata, fra Tusenhjemmet og østover, unngikk stort sett alle hus fra det. Mens post- og telegrafbygningen og kirken ble totalt ødelagt, og Folkets Hus ble skadd, likeså ble alle bolighus vestover fra Folkets Hus totalt ødelagt, og også ett og annet ellers i øvre bydeler. Begge skolene i byen ble ødelagt. Sykehuset ble utsatt for systematisk bombing, men ble likevel berget selv om det hadde fått store skader.

 

I rene tall ble altså resultatene slik: Av byens 760 hus var 420 brent, hvorav 380 beboelseshus. I de 340 hus som stod igjen, bodde henimot 2600 mennesker, mens 3700 var blitt husville. Mange av de husene som stod igjen, var sterkt ramponert.

Alle forretnings, kontor- og lagerbygg strøk med!

 

Husspørsmålet ble stadig vanskeligere og 3. og 10. juli besluttet formannskapet å oppføre husvillebrakker på vestre del av kvartal 202. En foreløpig reguleringsplan for de avbrente strøk ble utarbeidet av arkitekt Lange, og godkjent av formannskapet 17. juli. Året etter bombingen av Bodø begynte "Svenskebyen" å reise seg, og denne bebyggelsen utenfor selve sentrum - hjalp godt på den verste husnøden.

Bildet er tatt fra ruinene til byens største trebygning, Jakhellngården. til Facebook

Post og Telebygget i Havnegata. Facebook

Fra Grand Hotell mot sør. Facebook

 

 

Reguleringsarbeidet

 

I en uttalelse fra 1944 beskriver professor Sverre Pedersen Bodø før 1940 slik:

 

 

"Bygningsloven krevde den gang at "kvartalene" skulle være adskilte ved like gater", dvs. rettlinjede gater, og det preg av sjakkbrettregulering byen den gang fikk har den siden beholdt. Den har forholdsvis brede langgater som går noenlunde parallelle med strandlinjen og gjennomgående smalere tverrgater som går omtrent vinkelrett mot dem.

Da imidlertid langgatene er svakt bøyet, blir ikke planen så skjematisk som den ellers ville ha blitt."

 

Reguleringsplaner for Bodø hadde vært utarbeidet tidligere og på bakgrunn av en konkurranse i 1920 hadde det blitt utarbeidet en siste reguleringsplan som ble godkjent i 1931.

 

I juli 1940 henvendte formannskapet seg til Kristofer Lange, som hadde vunnet konkurransen i 1920, og bad ham komme med forslag til regulering av brannstrøket. Sammen med byingeniør Knutssøn utarbeidet Lange et foreløpig utkast som fikk sin tilslutning fra formannskapet 2. august 1940. Samtidig vedtok formannskapet på initiativ av rådmann Tellander et forbud mot å bygge brakker på branntomtene.

 

Forbudet mot brakkebygging på egen tomt virket nok for noen som umyndiggjøring - slik skrev en forretningsmann etter krigen:

 

 

"For eierne fortonte dette seg som en merkelig umyndiggjørelse. Men senere ble det klart at Bodø by i motsetning til andre krigsskadde steder nettopp på grunn av denne beslutning kunne gjenreises systematisk og planmessig. De enkelte kunne drive sin virksomhet i brakkelokalet (annet sted) inntil den dag de kunne flytte inn i nybyggene. De ble spart for ekstraomkostninger til provisoriske lokaler under byggearbeidet"

 

Da BSR (Brente Steders Regulering) ble opprettet engasjerte de Kristofer Lange til arbeidet med Bodø's plan, slik at Lange fortsatte arbeidet på sitt eget kontor. Dette gjorde at BSR medvirket i relativt mindre grad på Bodø's plan enn for de øvrige byene som hadde blitt utsatt for tyske bombeangrep og ødeleggelser.

 

Den første reguleringsplanen ble med små endringer stadfestet 26. august 1941.

 

Noen detaljer i planen:

•sentrale bystrøk, vest for Bankgata var det murtvang

•3-etasjes bebyggelse i lukket kare opp mot Dronningensgate og delvis mot Kongens gate

•området utenfor dette var regulert som åpen trebebyggelse - ikke vist byggeplan for kvartalene

•hele planen var uten tomtedeling

 

BSR fortsatte - delvis i samarbeid med Lange, men mest sammen med lokale myndigheter - med planarbeidet. De jobbet i første rekke med tomtedelingen men også de saker som tyskerne hadde ytret ønske om:

 

 

"at reguleringsplanene måtte bli gjort gjenstand for skissemessig arkitektonisk bearbeidelse, det vil si, der ønskedes utarbeidet fasadeoppriss for gater og plasser, samt modeller som kunde vise planenes muligheter for arkitektonisk utforming"

 

Noen Kartsider. pdf

Skissene viser byen med utsikt mot Rådhustårnet -

 

 

Reguleringsplanen ble da stadfestet 3. februar 1943.

 

I presentasjon av planen skriver Sven Løvig (reguleringsarkitekt ved Gjenreisingskontoret i Bodø):

 

 

"I tilknytning til den foreløpige tomtedeling godkjent av bygningsrådet, er det ved BSR's hovedkontor foretatt en bearbeidelse av det sentrale byparti. Grunnlaget har videre vært det materiale som er skaffet tilveie ved konferanser med grunneierne, gjennomgåelse av arealbehov, erstatninger, panteheftelser m.v.

Materialet har tilsagt endringer i den stadfestede reguleringsplan. Dette gjelder i første rekke reduksjon av den bebygde flate i de sentrale deler, samt innskrenkning av murstrøket. Reduksjon er foretatt....idet en er gått over fra lukket til åpen kvartalsform for en rekke av murkvartalene... Det pekes på at den åpne kvartalsform byr den fordel framfor denlukkede at de enkelte blokker i kvartalet framtrer som avsluttede bygninger. Kvartalene behøver ikke virke uferdige selv om de i første omgang bygges bare delvis. En bør søke å få istand blokkvis oppbygging."

 

I 1944 kommenterer Sverre Pedersen reguleringsplanen av 1943:

 

 

"Det var forutsetningen at en av økonomiske grunner så vidt mulig skulle bibeholde den gamle plans opparbeidede gater og veger, vann- og kloakkanlegg. Større omlegginger av gatenettet ble da heller ikke under planleggingsarbeidet funnet nødvendig. Gatene er stort sett beholdt som før. De endringer som er foretatt innskrenker seg i det vesentlige til utretting av gater og til opplegg av større bredder for hovedtrafikkårenes vedkommende, samt til forbedringer i lengdeprofilet."

 

Planen av 1943 er ikke den siste - men den dannet grunnlag for en utvikling av bebyggelsen og la en del premisser for oppbyggingen.

Jeg skal overlate til ekspertene å uttale seg om det har vært vellykket eller ikke.

 

Det er altså ikke slik mange tror at bombingen er den eneste årsak til Bodø by sitt utseende i dag - premissene var lagt i planene som var utarbeidet før krigen - og dannet grunnlaget for alle senere planer som har berørt utbygging, ombygging og bebygging av Bodø sentrum.

Den siste av planene i dag er Sentrumsplanen av 1993 som deler byen inn i soner etter bygningsmiljø. Bygningsmiljø som ble stående igjen etter bombingen blir i dag regnet som "spesielt verneverdig bygningsmiljø" og Svenskebyen som ble oppført under krigen er i samme kategori.

 

Mye vondt er blitt sagt om Bodø sitt utseende - jeg synes faktisk at det er mye uberettiget kritikk . Jeg har mine meninger om glasshus og kjøpesentra, men Bodø har en historie og med en bevisst holdning til både utvikling og bevaring har Bodø mange muligheter. Utvikling behøver ikke gå på bekostning av bevaring.

 

 

 

 

Brente Steders Regulering

 

Krigsskadde steders regulering ble opprettet som en institusjon under Innenriksdepartementets Gjenreisningsavdeling i 1940 for å utarbeide byplaner/reguleringsplaner for krigsskadde steder. Navnet ble senere endret til Brente Steders Regulering. Etter krigen omfattet arbeidsområdet også regionplanlegging. Institusjonen, som hørte under Forsyningsdepartementet 1945-1950 og Kommunaldepartementet 1950-1952, ble nedlagt 1952.

 

I etterkrigstida spilte Den norske stats Husbank, opprettet i 1946, en sentral rolle i gjenoppbyggingen etter krigens herjinger.

 

 

 

Svenskebyen

 

Etter bombeangrepet på Bodø 27. mai 1940, var byen i en prekær situasjon. Alle kontor, lager og forretningslokaler var borte og halvparten av bolighusene var også borte. I denne tiden hadde mange flyttet ut av byen. Men det var viktig å raskt komme i gang igjen.

 

I april 1940 oppnevnte Administrasjonsrådet et fellesutvalg som skulle koordinere hjelpearbeidet. Dette ble begynnelsen til den store landsomfattende aksjon som gikk undernavn av Nasjonalhjelpen. Den innsamling som ble satt i gang i juni 1940, innbrakte nesten 30 mill. kr, og til utgangen av 1948 hadde Nasjonalhjelpen delt ut gaver for 135 mill. kr, derav var over halvparten fra Sverige. En stor del av hjelpen utgjordes av de såkalte svenskehusene som ble gitt gjennom Sveriges Røde Kors.

 

Det første tilbud om svenskehus til Bodø kom allerede i juli 1940. I alt fikk Bodø 30 dobbelthus og 47 enkelthus med tilsammen 107 leiligheter. Svenskene gav trematerialene, og et aksjeselskap, A/S Bodøbygg, ble dannet for å administrere graving, oppføring og innredning. Husene ble ført opp vest for den daværende bebyggelse på et terreng som - med et par små avvik - nå er begrenset av Prinsens gate, Hernesveien, Fredrik Paasches vei, Parkveien og Harald Langhelles vei (i Vestbyen). Rådmannen var formann i byggekomiteen, og h.r.advokat Aage Holm var sekretær. Utallige vanskeligheter tårnet seg opp under arbeidet. Det gjaldt først transport fra Narvik - materialene ble levert der med jernbane - men kaiene i Narvik var ødelagt, og skipsleilighet var vanskelig å skaffe. Rør for vann og kloakk var mangelvare, så husene måtte legges relativt tett for å spare rørledninger; fremfor alt måtte arbeidet gå raskt. I januar 1941 var de første husene ferdige, og ett år etter var de alle tatt i bruk, for 800 personer. En tid etter ble husene solgt til beboerne for tilsammen noe over 2 1/4 mill. kr.

I tillegg til disse husene ble det av privatfolk kjøpt neste 40 hus fra Sverige; de ble ført opp på forskjellige steder i byen. Kommunen bygde en rekke gårder etter hvert som den nye reguleringen ble fastlagt og vann og kloakk ble ført fram. De som ble bygd i årene 1940-43, ligger vesentlig i Hernesveien, Parkveien og Nordahl Griegsvei. Men jo lenger krigen varte, desto vanskeligere ble det å skaffe trematerialer, spiker og sement. Til slutt stoppet den sivile byggevirksomhet nesten helt. I løpet av krigen ble det bygget i alt 211 hus med 444 leiligheter. Det meste av denne bebyggelsen var ført opp utenfor brannstrøket.

 

Oppbyggingen

 

 

Gjennom forsikringsordninger for skader inntruffet før 1. september 1940 - fikk også ikke-forsikrede eiendommer erstatning til oppbygging av sine eiendommer som gikk tapt i maidagene. De nyetablerte forsikringsinnretningene Krigsskadetrygden for bygninger og Krigsskadetrygden for løsøre sørget for at det økonomisk ble mulig å bygge opp igjen byen for alle.

Etter 1. september 1940 var forutsetningen for å få erstatning at det enten forelå en brannforsikring, eller frivillig innmelding til krigsskadetrygden.

 

Ingeniørvesenet sørget for å rydde gatene og etter 14 dager var de fleste gater fremkommelige. I et møte allerede 12. juni diskuterte formannskapet ny regulering av brannstrøket. Sist i juni flyttet de kommunale kontorer til byen. Skolene kom i gang omkring 1. august. En komite ble oppnevnt for å disponere og fordele den hjelp som måtte komme utenfra. En lang rekke saker måtte formannskapet avgjøre i en fart; de var viktige i dagens situasjon, men av mindre interesse for ettertiden. Det gjaldt brenselsforsyning, brakkebygging, forhandlinger om tyske rekvisisjoner etc

 

Fordi mange hadde vært forutseende til å flytte deler av virksomhetene ut av sentrum, kom mange virksomheter raskt igang igjen etter bombinga, selv om lokalene var ødelagt. F.eks. kom det ut avis bare etter et par dagers opphold, fordi Nordlandsposten hadde vært forutseende nok til å flytte en settemaskin og en hurtigpresse til Landbruksskolen.

 

Aktivitetene var spredt rundt omkring på mange forskjellige plasser i byen, mens opprydding og oppbyggingsarbeidet pågikk:

Telegrafen var på Jensvoll, Sparebanken på Alstad, kommunekontorende dels på forsøksgården, dels på Jensvoll, brannstasjonen i Fokets hus Svaneapoteket på nåværende NPS' gårdsbruk, Koch på Jensvoll, Sundems bokhandel på Alstad, Gullsmed Øiesvold ved Soløyvannet. Ingen kunne bygge brakker på egen branntomt, det ble vedtatt i formannskapet i juli 1940. En klok avgjørelse som gjorde at reisingen av byggene kom fortere i gang, samtidig som virksomhetene kunne fortsette mens byggearbeidene pågikk. Brakkene ble satt opp i to grupper, en på Snippen og en på rutebiltorget.

 

Fra gjenoppbyggingen av Bodø. Her i Storgata vestover mot Torvet. Ser ut til at det er Gustav Moes bygg som er i startfasen nermest. Lengre bort er Kochbygget i ferd med å bli reist.

Mer kommer.....

 

Kilder: Høgskulen i Volda, Facebookgruppen Bodø før og nå. Bodø - Krigsvåren 1940 - småskrift utgitt av Bodø Boktrykkeri 1966 Bodø i Bilder - Nordlandsmuseets årbok 1992 Bodøboka 1989-90 - Nordlandsmuseets årbok Brente steders Regulering (BSR) - Noen meddelelser om reguleringsarbeidet i de krigsherjede byer og steder Av professor Sverre Pedersen Nordlandsposten - 18. mai 1991 Nordlands Framtid - utgave fra 1966 Bodø By - 1816-1966 - Axel Coldevin

Aschehoug og Gyldendals stor norske leksikon (1981)