Henning Engen-En selvbiografi
Bodø by en kveld før 1940.

Min fars forsøk på "selvbiografi"

Forsøk på en slags selvbiografi Av Henning Engen

Gamle Bodø bodo@gamlebodo.com arne engmo

 

Av Paal Engen til Facebookgruppa BODØ før og nå

 

Forsøk på en slags selvbiografi Av Henning Engen

 

Det sies at det verste problemet er å komme i gang når du skal begynne på et slikt arbeide som dette .

Imidlertid har jeg nå fått skrevet de første to linjene og er vel da kommet i gang.

Så var det begynnelsen da. Jeg kan jo ikke huske min egen fødsel, det kan vel ingen . Men jeg er blitt fortalt om den. Blant annet skjedde det i halv ettiden om natten. Videre at jeg hadde kullsvart hår som var ganske langt. Og når jeg et par dager senere fikk gulsott ble jeg på fødeavdelingen kalt "kineserungen".

 

Fødestedet var Bodø og dagen 27.mars 1929.Jeg ble med andre ord født i det året som senere ble begynnelsen til den store depresjonen som herjet verden helt frem til den annen verdenskrig. Imidlertid er dette å foregripe begivenhetene. Kanskje skal jeg først fortelle litt om mine foreldre.

Det kan være interessant å vite litt om dem. De har jo betydd så mye for meg, ikke bare i mine barneår, men også senere i livet

Altså; min far ble født i Bodø l4.desember l884 som en av de yngste i en barneflokk på 14 som mine besteforeldre hadde fått i løpet av 16 år!

 

Og det var heller ingen tvillinger, så min bestemor må jo ha gått gravid i mesteparten av disse 16 årene . Mine besteforeldre må ha vært et pussig par. Han var lang, nesten to meter har jeg hørt, mens hun var knapt l,50. Men i over femti år holdt de sammen. Han var såvidt jeg vet av ekte nordlandsslekt. Opprinnelig kom han fra Helgeland fra en gård som het Engen' eller Enga på den lokale dialekten. Hans far igjen het Hans Pettersen og var såvidt jeg vet gårdbruker og jekteskipper som blandt annet dro til Bergen om somrene med tørrfisk . Noen av hans barn kalte seg Pettersen, noen Hansen, og noen Engen eller Enga. Gården lå i Holandsfjorden.

 

Bestefar ble lærer og klokker i Bodø og giftet seg med hun som ble min bestemor og som var født Margrini.

 

Dette italienskklingende navnet var det jo litt overraskende å finne i en by som Bodø, men det hadde sin forklaring: Omkring 1800 kom det en franskmann til Norge. Han slo seg ned i Drammen. En hobby-slektsgransker, Petter Landsem, som var gift med fars tremenning Mosse (født Engen) fant ut at denne franskmannen med det italienske navnet var premierløytnant i den franske arme. Hvorfor havnet han så i Drammen? Ja her blir det bare gjetninger, men - helt i begynnelsen av dette hundreåret ble det etterlyst etterkommere etter denne Jean Margrini. Eventuelle etterkommere skulle henvende seg til den franske ambassade i Oslo. Dette ble imidlertid ikke gjort .

Henning og Margrethe Engen. Han var bror av bla Simon, Louise og Anna, og sønn av Lyder Engen.

Så i ettertid kan man spekulere. Kanskje var det en større arv som ventet på alle hans etterkommere, eller i alle fall et aldri så lite fransk vinslott ? Det hadde vært noe, det.

 

Det hadde i alle fall ikke blitt så mye på hver av oss, så stor som familien etter hvert er blitt. Sannsynligvis kom ikke den godeste Jean Margrini frivillig til Norge i 1801. Så ikke snakk som om asylsøkere bare er et moderne fenomen.

 

Vel, denne Jeans sønn dro av en eller annen grunn til Nord-Norge og slo seg ned i Bodin, nabokommunen til Bodø. Der drev han gården Jensvold. Han giftet seg og fikk flere barn. To av sønnene dro til Amerika og slo seg ned i Midtvesten.

 

De byttet senere navn og kalte seg Jensvold. Navnet Margrini luktet vel litt for mye "dego" til å være bra i det området.

 

Den godeste Johan Margrini drev ikke bare gårdsbruk, men han startet Bodøs første overnattingssted eller "logi" som det den gang het. Her kunne tilreisende ta inn for natten. En overnatting kostet 25 øre og en dram 10 øre, er det blitt meg fortalt.

 

Huset som han drev dette vertshuset i ble kalt Margrinigården og var vel det eneste huset fra Bodøs første år som sto igjen etter at byen var nesten totalt lagt i aske i 1940. Huset var bygget i tømmer så det hadde vært en lett sak å flytte det for eksempel til en museumsplass. Men Bodø kommune hadde ingen sans for å ta vare på fortiden. Så de valgte den enkleste løsningen; de bulldozet ned hele huset ! Bravo til Bodø kommune

 

Men tilbake til gamle dager : Dette med overnatting ble muligens skjebnesvangert for Margrinis eldste datter. Hun fikk nemlig en datter med en spansk sjømann, Manuel Peta het han, og var fra Barcelona. Mer vet jeg ikke om ham.

 

Men denne lille datteren ble altså min bestemor, som i sin tid ble mor til 14 barn.

 

Den stakkars moren som var kommet i "uløkka" flyttet senere til Riga og intet mer vites om henne.Den før nevnte slektsgransker skrev en gang til Riga etter opplysninger men fikk ikke svar engang.

 

Datteren derimot ble oppdratt av sin bestefar som om hun var yngste datter i familien. Og faktum er at det at hun var et såkalt "uekte" barn ble totalt fortiet av familien helt til i 1970-årene da jeg i forbindelse med et salgsmøte var i Oslo og hele salgsavdelingen på Hansa Bryggeri gikk for å se "Holiday on Ice".

 

Forestillingen var ikke så uforglemmelig, men den mannen jeg satt ved siden av ble det, ialle fall for meg. Vi kom i snakk, han viste seg å være nordlending og het Støver.

 

I samtalens løp kom det frem at han hadde skrevet en bok om Bodøs familier. Det interesserte meg naturligvis og senere fikk jeg lånt boken på Universitetsbiblioteket i Bergen, og der oppdaget jeg Manuel Peta! Da var det en del ting som falt på plass. Blandt annet forstod min kone bedre mitt temperament.

 

Og da forstod jeg selv hvorfor jeg hadde sagt: "Her føler jeg meg hjemme", første gang vi var i Spania.

 

Om mors familie vet jeg ikke så mye, men litt vet jeg da.

 

Mor var født i Tronheim i Bakke gate. Hennes far arbeidet på jernbanen, hvilket også hennes bror kom til å gjøre, og hans sønn Alf også, i sin tid.

 

Mor hadde altså en bror Sigurd, men en yngre bror Trygve vet jeg lite om. Jeg tror han omkom på sjøen. Mors søster, Haldis, ble senere gift med Lorentz H. Johnsen. De flyttet senere til Bergen hvor han jobbet som telegrafist, senere som radiobestyrer i Værvarslinga på Vestlandet. De fikk tre døtre:Rachel, Lilly, og Brit samt sønnen Lorentz Halvor.

 

Mors bror Sigurd flyttet senere, da Sørlandsbanen kom dit, til Kristiansand. Hans kone Mathilde (for meg tante Tilla) kom visstnok fra Levanger. Mer vet jeg i grunnen ikke om henne. De fikk to sønner, Alf og Trygve. Alf giftet seg i 1945 og de fikk to døtre.Men Alf fikk et plagsomt mavesår som til slutt tok livet av ham så alt for tidlig.

 

Yngstemannen. Trygve var kanskje litt mer av en eventyrer som dro på hvalfangst et år eller så før krigen, med andre ord i 1938 eller 39.

 

Ingen trodde vel den gang at det skulle gå seks-syv år før hans mor (tante Tilla) skulle få se ham igjen. Men i l940 brøt krigen ut i Norge og alle hvalfangerne hadde plutselig ikke noe fritt hjemland å reise til. Det ble til at de dro til England alle sammen. Der kom de seg inn i styrkene, eller de kjempet mot nazistene ved å seile for de allierte. Trygve kom først med i marinen, så fikk han telegrafist utdannelse og ble etter hvert sendt til det okkuperte Norge som illegal motstandsmann. I Trøndelag arbeidet han som våpeninstruktør, etteretningsagent, sabotør, og jeg vet ikke hva. Et par ganger måtte han over til Sverige. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje ble det for hett for ham i Norge. Den beryktede Rinnanbanden herjet jo verst i Trøndelag med angivere og dobbeltagenter i fleng. Da krigen endelig sluttet 8.mai 1945 holdt han til på loftet på Norges Tekniske Høyskole. Det første han gjorde var å sende telegram til sin mor, som igjen sendte telegram til min mor. Jeg husker ennå teksten : Trygve lever og er i Trondheim, stod det. Jeg husker at mor gråt av glede da hun fikk beskjeden.

 

Senere kom Trygve til Bodø hvor han hadde oppdraget med å foreta opprydning etter tyskerne som hadde vært i området. Jeg var den gang 16 år og syns det veldig spennende å ha en fetter som var krigshelt. Men Trygve ville ikke fortelle noe særlig om sine opplevelser under krigen.

 

Senere kom han tilbake til sin hjemby, Kristiansand, men fortsatte i det militære. Der ble han fort degradert fra løytnant (?) til fenrik, og satt til å jobbe under en offiser som bare hadde sittet hjemme og tvinnet tomler under hele krigen.

 

Dette ble for mye for den godeste Trygve, så han dro med sine to barn og sin skotske hustru til England hvor de slet seg igjennom den første tiden - inntil Trygve kom seg over til Canada .Der jobbet han i skogen i en viss tid for så å få familien over. I Canada jobbet han inntil han ble pensjonist for noen år siden. Ja slik lønte Norge sine frihetskjempere etter krigen. Rett skal imidlertid være rett. Han fikk til slutt krigspensjon fra den norske stat.

 

Men dette var da et fryktelig sidesprang fra det jeg egentlig skulle fortelle om

Mor og far

 

Mor og far traff hverandre i Trondhjem som det het den gangen. Mor var knapt l7, mens far var en gammal gubbe på 25 !

 

De ble imidlertid meget forelsket, og mor ble selvfølgelig gravid og min søster Solveig ble født 9.desember l909. De giftet seg våren etter, i mai. Den gang arbeidet far hos en av de kjente jødene i Trondheim som drev manufakturhandel. Han var ortodoks jøde og var av den overbevisning at hvis den første kunden mandag morgen gikk ut av butikken uten å kjøpe noe så var uken ødelagt for ham.

 

Så en mandag morgen sto far alene i butikken da det kom en mann inn som tydelig visste om dette. Til fars fortvilelse begynte han å prute på en dress til kr 25. Han ville ikke gi mer enn tolv kroner for dressen, og da min far ikke ville gå så langt ned i pris var han flere ganger på veg ut døren. Til slutt fikk han dressen for tolv kroner og far måtte temmelig fortvilet gå inn på kontoret og fortelle sjefen om dette. Han fikk da følgende svar: «Ach, da tjente jeg ikke mer enn fire kråner på den dress!"

Senere i livet hadde far flere av disse såkalte Trodheimsjødene som sine kunder når han begynte som handelsreisende i manufaktur. De ble gode venner av far etterpå. Det eneste de forlangte når han kom, var at han skulle ha en god historie om jøder å fortelle dem.

 

Ellers sa de at de ikke ville handle med ham! Far fortalte at de var meget gjestfrie og hyggelige mennesker, men under krigen ble de drept nesten alle sammen.

 

Etter en tid flyttet mor, far og Solveig til Oslo hvor de ble boende i mange år. Så i 1920-årene flyttet de tilbake til Bodø. Der begynte far med agenturforretning i kolonial. Bl.a.representerte han Risøen i Bergen, Glotts tobakksfabrikk samt Agra Margarinfabrikk (Melange) i Oslo. Han hadde egen brygge i Bodø; et eller annet sted har jeg sett et postkort fra Bodø havn hvor det med store bokstaver er malt på veggen: Henning Engen, agentur.

I disse årene ble far meget interessert i reiselivet og ble blant annet formann i Bodø og Omegns Turistforening på en pussig måte: Det var årsmøte i foreningen, og det ble en stor diskusjon om man skulle bygge bilvei opp til turisthytten som lå på Rønvikfjellet til erstatning for den krøtterstien som gikk opp dit. Da opplot min far sin røst og sa nesten direkte at han syns at det sittende styre, hvor blant annet hans gamle venn fotograf Kristian Helgesen var formann, var en gjeng med inkompetente sosekopper! Dette var for sterk kost for styret og enden på visen var at styret trakk seg og Helgesen anmodet forsamlingen om å velge Henning Engen til formann, hvilket forsamlingen gjorde, og der satt far i saksen. Han hadde jo nærmest lovet at det skulle bli vei opp til Turisthytta i løpet av et år!

 

Nå var gode råd dyre, men far satte i gang. Det ble et år med utallige aktiviteter i regi av Turistforeningen. Jeg kjenner dem ikke alle, men det ble i hvert fall holdt karneval med opptog i byens gater. Den aller største begivenheten var vel et amatørsirkus.

 

Telt fikk de laget ved hjelp av presenninger utlånt av byens dampskipsekspeditører, og artister kom fra byens borgere som "kunne noe". Og det viste seg at talenter fantes det over hele den lille byen. Og inne på Hunstad fantes det en tidligere cirkushest som var eiet av en lokal gårdbruker. Han var villig til å låne den ut, og når hesten hørte cirkusmusikken hadde den ikke glemt sine gamle kunster. Den både danset og neide og gikk på to når den hørte de gamle låtene. Men det gikk galt med hesten til slutt. Den kom seg løs fra spilltauet og spiste havre til den fikk trommesyke og måtte avlives.

 

Men dette skjedde siste kvelden, og bonden fikk erstatning, for cirkuset var blitt en suksess av dimensjoner. "Hele byen" måtte se denne unike forestillingen hvor flere av byens spisser "dummet seg ut " i manesjen. De hadde også en hest til. Den var laget av seilduk og både danset og steppet. Forparten var Chr. A. Jakhelln og bakparten var far. an hadde bilhorn som han trykket på og brune tennisballer som han slapp ut bak.

Paal Henning Engen: L/Y Firkløveren. Min far reiste med denne fra 55-61. Den var ofte i Bodø. Lå bla annet der hver jul, da far og mannskapet på to mann hadde julefri.

Betjente Ørnes til Loppa som selger for Kløverhuset her i Bergen. Nydelig båt. Noen som kjenner den igjen? Se innlegget på Facebook

Dette var siste nummeret og til slutt "sprakk" hesten i to og bakdelen (min far) som var i kjole og hvitt, takket publikum for fremmøtet under stor applaus.

En av byens originaler, Gustav A. Nilsen var også med, sammen med sin kone, Tryfosa (!). Han kunne hypnotisere henne, sa han.

Imidlertid hadde hun ikke noen fin kjole å ha på seg til en slik anledning.Det ble raskt ordnet med utlån av en fin kjole.

Og utstyrt med en av byens fine fruers avlagte brudekjole lå fru Nilsen på et bord og ble stukket med store nåler uten at det gjorde henne noe. Det var så realistisk at det hver kveld var noen blant publikum som besvimte og måtte bæres ut. Våren l929 (?) sto imidlertid vegen ferdig og ble åpnet under stor festivitas.

Den ble vel en av de aller første bomveier vi har fått her i landet og man kan vel si at ideen har slått godt an.

Tidlig barndom

 

I mellomtiden ble det depresjon i landet, ja i hele verden, og i l933 måtte far gi opp agenturet og mor og far flyttet til Oslo. Jeg ble etterlatt underveis hos tante Tilla og onkel Sigurd som den gangen bodde på Støren. Der ble jeg boende til våren.

 

Støren var et knutepunkt for jernbanetrafikken den gang og er det kanskje fremdeles.

 

Men stedet ligger farlig lavt i forhold til elven,og da isen gikk opp den våren ble store isflak liggende an mot pillarene under broen som en demning og ganske raskt gikk elven over sine bredder og satte hele tettstedet under vann.Dette var vel en ulykke for stedet, men for alle oss ungene var det mest spennende og gøy.

 

At vi unger ikke døde av lungebetennelse sånn som vi baset og nærmest badet i isvannet. Jeg kan imidlertid huske at tante Tilla var meget bekymret og ga meg varm melk med honning i hver kveld. Men etterhvert ble det skikkelig vår der også, og så reiste tante og jeg sammen til Oslo hvor far og mor hadde fått en leilighet på Grefsen. Hvor lenge vi bodde der vet jeg ikke, men jeg tror ikke det var så lenge.

 

Deretter fikk mor og far tak i en leilighet på Ulvøya som nettopp hadde fått broforbindelse med fastlandet. Der syns jeg vi hadde det veldig fint med en flott badestrand like i nærheten. Men hvor lenge var Adam i paradis ? Det gikk ikke så lang tid syns jeg før vi flyttet igjen, og denne gangen til Akersveien. Der fikk vi oss en aksjeleilighet i en lavblokk som var helt ny.

 

Hvordan klarte mine foreldre å skaffe innskudd til en aksjeleilighet i denne verste av alle depresjoner? Det jeg har glemt å fortelle er at far også hadde agenturet for Agra margarinfabrikk i Bodø og at sjefen der, som het Heje, tror jeg,hadde skaffet far ansettelse i Oslo som byselger for Agra. Nå kunne min søster Solveig,som var voksen,flytte hjem til oss.Hun arbeidet i Eitzens blomsterforretning. Der ble hun i mange år, men ikke alltid i blomsterhandelen. Som den første i Norge begynte nemlig Eitzen med en filial som het Aquarium i Akersgaten rett bak Stortinget ,og du kan jo gjette hva de handlet med.Der ble Solveig ansatt.

 

Men, det var hårde tider og plutselig en dag ble det en fusjon mellom flere margarinfabrikker og Margarincentralen ble dannet.Dermed fikk far og flere andre sparken. Men de som var over femti fikk to(?) årslønner utbetalt. Med disse pengene kunne far sette i gang med noe for seg selv.

 

Dermed startet mor og far sammen A/S MIX.

Det var en liten kjemisk bedrift som laget likøressenser, bakepulver og safter.Dette foregikk i leide lokaler, i første omgang oppe ved Sankthanshaugen.

I mellomtiden hadde vi flyttet igjen.Denne gang riktignok bare loo meter bort til en høyblokk i samme området.Der bodde vi i en romslig leilighet i 8de etasje.Jeg syns det var fryktelig høyt oppe og da vi flyttet inn turde jeg nesten ikke å se ut vinduet.

Dette oppdaget en vaskehjelp og for å være morsom spurte hun om jeg var svimmel og tok så og løftet meg opp og holdt meg utenfor vinduet.Siden har jeg vært svimmel.

 

Da jeg ble seks år skulle jeg endelig få begynne på skolen.Egentlig skulle jeg ha begynt året etter, men alle kameratene mine begynte da, og høsten 1935 begynte jeg i første klasse på Møllergata skole.Den lå ikke så langt unna så det gikk greit, men fordi skolen lå midt i sentrum fikk den elever både fra øst og vest, med den følge at miljøet på skolen ble temmelig tøft.Det var slagsmål nesten i hvert frikvarter.Og der var det vi i dag kaller mobbing over en lav sko.Blant annet var der en gutt som gikk en eller to klasser over meg som hadde sett meg ut til sitt mobbeoffer. Han plaget meg når han bare kunne og til slutt bestemte jeg meg for å få slutt på dette.Jeg anskaffet meg en korkpistol som jeg tok med meg på skolen, men holdt den skjult til etter skoletid.Og ganske riktig,på vei hjem etterpå kom mobberen mot meg og skulle ta meg.Men da trakk jeg frem pistolen og fyrte av rett mot ham.Dette skremte ham så pass at han stakk av og mobbet aldri meg mer. I ettertid har jeg tenkt på om det var mitt sydeuropeiske blod som fikk meg til å velge en slik løsning på problemet. Hvem vet?

 

I min klasse gikk der også en gutt som het Ivan. Hans familie hadde det tydeligvis usedvanlig trangt.En dag kom han på skolen med bukser som tydeligvis var et par avklipte langbukser - Kanskje arvet etter en bror ?

Disse buksene gikk ikke upåaktet hen, og i et frikvarter begynte noen litt større gutter å mobbe den stakkars gutten. De ropte noe sånt som : Æ bæ

korte langbukser, korte langbukser. Dette tilropet spredte seg til de andre elevene. og snart stod en hel flikk rundt ham og ropte det. Vi hadde en lærer som, sett fra vårt synsstad var veldig stor og som hadde tilnavnet «vaskebalja». Han inngjød stor respekt. Plutselig stod han der og grep de nærmeste guttene i kragen og slengte dem vekk. Det plutselig helt stille....

 

I timen etter holdt klasseforstanderen vår en tordentale som jeg aldri har glemt. Kanskje har den vært med å bidra til min holdning til aldri å mobbe mennesker som er annnerledes, hva enten det skyldes språk, hudfarve eller dialekt.

Som gutt var jeg en liten spjæling som mor og far kalte Spurven hjemme. Dette utnavnet skulle på en merkelig måte bli hengende ved meg opp gjennom barne- og ungdomsårene.(I parantes kan jeg fortelle at det slett ikke passer lenger.Så sent som igår ringte en venninne av min kone som jeg ikke har sett på 30 år og fortalte at hun hadde sett bilde av meg i Bergens Tidende, og hadde hatt problemer med å kjenne meg igjen : Du var tynn og mørkhåret før og nå er du kjukk og hvithåret, sa hun i telefonen.)

 

En sommer, det må ha vært i 36, sendte mor og far meg til mors søster Elise som var gift og bodde i Kristiansund.

Jeg skriver sendte meg, og det var nettopp det de gjorde. Jeg ble sendt med nattoget til Trondheim med beskjed til konduktøren om å vekke meg før Oppdal. Som sagt så gjordt. Klokken 4 om morgenen ble jeg vekket og stod plutselig hutrende og småfrysende med en kuffert i neven på Oppdal stasjon. Men jeg fulgte instruksene jeg hadde fått og gikk bort til den nærmeste buss som stod på perrongen og spurte etter bussen til Kristiansund. Bussen satte snart igang og etter en halv time var jeg skikkelig bilsyk. Jeg fikk gå av for å kaste opp, men deretter ble jeg adoptert nærmest av de ande passasjerene og fikk sitte aller fremst. Det var en god ide. Jeg har nemlig lagt merke til at sitter du og ser fremover foran i en bil blir du ikke så lett syk.

I tilleg til dette samlet de andre passasjerene inn en haug med småpenger som jeg fikk; ikke til meg selv, men for å kaste ut til alle grindguttene.

 

Ja, idag er det vel ingen som kan tenke seg en riksveg hvor det var grinder for nesten hver kilometer, men det var det den gangen !

Og her er det "grindguttene" kommer inn.

Ved hver eneste grind stod det gutter og jenter som lukket opp porten når bussen nærmet seg.Dermed slapp bussen å stoppe, og idet vi kom forbi var det min jobb å kaste ut noen småpenger til ungene, som kastet seg over pengene i en eneste mølje. Det var et under at ingen av dem ble overkjørt av oss. Men det så ut til å gå godt.

 

Bussturen varte i det uendelige syns jeg, men endelig stoppet den for en lang tynn mann som stakk hodet inn i bussen og spurte etter meg.Det var onkel Otto, tante Elises mann. Han skulle følge meg ned til Vatn som lå like ved. erfra skulle han ro til hytten han eide. Vi hadde ikke gått mange metrene før sa du er nå rettelig en spurv. Det var andre gangen.

Det ble en flott sommer. Onkel Otto lærte meg å svømme; han lærte meg å ro.De hadde en datter, Randi som var et par år eldre enn meg, så jeg hadde en å leke med.

Og jeg hadde det fantastisk mens jeg var der. Og jeg la på meg flere kilo. Der var flere gårder ved Vatn og der hentet vi melk og post og vi fikk være med på høyonna og, je som var 100% bygutt fikk lære å gi kalvene drikke.En dag var vi på en lang tur til sæters hvor vi fikk spise rømmekolle.Alle fire av samme trebutten.

Året etter hadde jeg også en flott sommerferie, denne gang i Kristiansand. Der bodde nemlig mors bror Sigurd. Han var jo jernbanemann, og da Sørlandsbanen ble bygget søkte han seg til Kristiansand. Der bodde de litt utenom den såkalte Kvadraturen og hadde Heia rett utenfor huset hvor de leide en leilighet. De hadde til og med motorbåt !

 

Men mesteparten av tiden var det ikke båttur det gikk på. Nei her var vi en gjeng gutter som lekte indianer og hvit i terrenget rundt om. Vi bygde hytter oppe i trærne eller nede på bakken og hadde det herlig. Da jeg kom tilbake til Oslo snakket jeg sørlandsk akkurat som jeg året før hadde snakket nordmørsdialekt

 

I mellomtiden hadde far og mor fått problemer med lokalene og måtte se seg om etter større.Det fant de men de var bare tilleie sammen med en leilighet i samme hus.Dermed måtte vi flytte for n-te gang. Denne gang til et eldre hus i Brageveien hvor det var forretningslokaler i underetasjen.For å få leie disse lokalene måtte de ikke bare ta leiligheten som fulgte med, men også et butikklokale som vi ikke hadde bruk for i det hele tatt.

 

Dette lokale ble følgelig avertert til leie, og da dukket det opp et merkelig ektepar som viste seg å være russiske flyktninger. De hadde en sønn som gikk på høyere skole og hadde toppkarakterer i alle fag. Moren livnærte familen ved å sy kjoler for folk. Det var jo ikke noe å bli fet av i de årene.Jeg husker så godt første gangen de kom for å leie dette lokalet. De snakket veldig gebrokkent og da far sa at det ikke var noen beboelseslokaler utbrot de i kor: Ikke nogen beboyelse, hva? Jeg syns de var merkelige mennesker, men det endte med at de flyttet inn i dette lille lokalet i gateplan. De dekket den bakerste delen med en portiere.Bak den hadde de senger og en kokeplate.Der satt sønnen og gjorde sine lekser, mens moren satt ut mot gaten og sydde. Jeg husker at mor også fikk sydd kjoler hos fru Sjeitanoff, som de het. En gang var jeg med mor inn.Hun skulle spørre om når hennes kjole var ferdig.Da svarte hun:Det går ikke. Fru Hansens kjole må stoppsalutt være ferdig fredag!

 

Mannen hadde derimot ikke noe arbeid; det å være flyktning den gang var ikke så greit den gang som det er blitt idag,selv om det å være flyktning aldri blir noe å trakte etter.Vi hadde imidlertid bruk for en visergutt og den jobben fikk han.Han syklet rundt i byen med varer fra Mix.Varer som far hadde trasket rundt i byen for å selge.

Denne familien fikk en ukjent skjebne.Alle tre forsvant under krigen.Antagelig ble de ofre for nazistene i en eller annen utryddelsesleir.Det siste jeg hørte om dem var en etterlysning i Verdens Gang, jeg tror det var i l949.

Far hadde imidlertid truffet dem i l940 da han var i Oslo i et bestemt ærende som jeg skal fortelle om senere.

 

Før vi reiste fra Oslo hadde far skaffet familien hus og arbeid hos en gammel venn som hadde meget god økonomi og som eide en stor leiegård i Pilestredet.Der fikk mannen jobb som vaktmester i huset og samtidig ble de begge engasjert til å stelle huset for denne vannen av far; Henrik Hansen het han.

 

Da far kom til Oslo i det spesielle ærendet sitt dro han selvsagt opp til sin venn for å hilse på ham.Når han hadde ringt på gikk det en stund, så gikk døren opp og herr Sjeitanoff sto der.Først hilste han på far og så fôr han inn i leiligheten og ropte høyt:Enken er her,hvorpå Hansen svarte innenfra: Hvilken enke er her ? Enken fra Bodø svarte

den godeste vaktmester og Hansen skjønte da etter en tid at det var far, og det ble et hjertelig gjensyn.

 

Med Mix gikk det vel etter hvert ikke så aller verst, men noe særlig lønnsomt ble det aldri.Til slutt fikk de en forrykt ide. De fant en kjøper til Mix og skulle begynne med hønseri ute i Askerbygda!

 

Småbruket de fikk tak i var eiet av en pensjonert skipper.Det besto av villa med to leiligheter og 3 mål jordbæråker,2mål bringebær,90 frukttrær og bærbusker samt 300 hvite italienerhøner og 4 griser.Hele stasen kunne bli deres for kr 12.ooo! Men å skaffe 12.ooo kroner var lettere sagt enn gjort .

Han som skulle kjøpe Mix kom aldri med pengene vi skulle ha, så etter en lang og slitsom sommer med torvsalg av jordbær til 25 øre kurven, måtte de bare gi opp.De dro tilbake til Oslo og tok til igjen med Mix.

 

Jeg hadde i mellomtiden begynt på skolen ved Skaugum. Det var landsskole og bare skolegang annen hver dag.En dag ble det tatt pirquetprøve av oss og et par dager etter ble en hel haug av oss elever sendt i buss inn til Radiumhospitalet. Der ble vi røntgenfotografert og det ble tatt senkning .

Like etter fikk mine foreldre beskjed om at jeg hadde en skygge på den ene lungen,hvorpå mor ble nesten hysterisk .Hun hadde selv ligget på Mesnalien sanatorium under første verdenskrig og trodde det var henne selv som var smittekilden. Hele familien ble undersøkt og hun som var den eneste som hadde hatt tuberkulose var den eneste som var negativ!

 

Mor mente at det beste for meg var å kommemeg ut på landet et sted og dro med meg til et lite pensjonat på Gran på Hadeland. Der var vi i noen uker til jeg fikk plass på Grefsen sanatorium og ble der et halvt år.Da var jeg helt frisk og har aldri hatt noen plager med det siden, i motsetning til mange av de barna jeg kom sammen med der, som ikke hadde en så god skjebne.

 

Jeg hadde det faktisk ganske fint på sanatoriet og om jeg ikke akkurat trivdes som plommen i egget, så minnes jeg den tiden som ganske fin. Det var der jeg ble den lesehesten jeg har vært siden .

 

Vi hadde skole tre timer pr. dag og jeg hadde lite problemer med å følge med når jeg kom i vanlig skole igjen.

 

Våren 1938 var jeg tilbake på Møllergata skole igjen. Men etter at jeg var begynt på skolen igjen, om høsten, i fjerde klasse, syns mor og far at jeg trengte ytterligere rehabilitering og søkte om å få et opphold for meg på Brusetkollen ved Hvalstad. Dette var et sted for barn fra såkalte tuberkulosetruede hjem. Der var det et temmelig tøft miljø, det skal jeg hilse og si.Du skulle ikke trå mye utenfor de vedtatte og uskrevne reglene der før du fikk vite hvor Adam kjøpte ølet.

 

Og disse reglene visste de voksne lederne lite eller ingen ting om.

Så her var det best å innpasse seg ellers kunne du bli merket for livet! Men klarte du å tilpasse deg fikk du det ikke så aller verst. Jeg klarte det til en viss grad, men jeg kom aldri til å trives der.Jeg kom dit en mørk og dyster novemberdag i 1938. Det var forresten samme dag som båren med avdøde dronning Maud kom fra England. Jeg glemmer aldri de enorme krigsskipene som lå på Oslo havn i disen den dystre dagen.Mor fulgte meg til Brusetkollen og jeg var ikke akkurat i godt humør da mor dro hjem igjen, så jeg må innrømme at jeg gråt en skvett da. Men det var vel ikke annet å vente av en niåring.

 

På sanatoriet hadde jeg, som var ualminnelig tynn og mager,lagt på meg seks kilo! På Brusetkollen la jeg ikke på meg et kilo en gang.Det har vel noe med trivsel å gjøre tenker jeg. Der hadde vi også bare tre timer skole hver dag. Men vi var mye ute og gikk på ski eller akte på kjelke. Hver eneste en av oss hadde sin egen kjelke med nummer på. Jeg hadde nummer 39 husker jeg , og kjelken het Buster.

Kosten var sunn og god, men lite avvekslende og hadde vi litt penger kunne vi kjøpe egg på en gård i nærheten. Jeg kan enda huske prisen på 20 egg : En-1-krone!

Hvis "tantene" var i humør fikk vi kokt et av våre egne egg til frokost, men hvis vi ba om å få litt salt til egget var svaret: Du har ikke godt av salt. Samme dag kunne vi imidlertid finne stoe saltklumper i den evindelige havregrøten. Når vi da klaget fikk vi et kontant svar: Du har bare godt av litt salt!

 

Vi flytter til Bodø

 

Vel,utpå våren kom mor og far og hentet meg hjem fordi vi skulle flytte til Bodø.Det var dengang litt av en tur, og mor og far gjorde den ikke kortere; Først reiste vi til Kristiansand med båt.Der besøkte vi Onkel Sigurd og hans familie.Der gikk det med en uke. Jeg havnet selvfølgelig på sykehus der fordi jeg fikk et anfall av min kroniske mavekatar, som hadde plaget meg helt siden jeg var seks år gammel.Den ytret seg med en voldsom kavalme som ikke ga seg før jeg hadde kastet opp.Så var det ro et par timer inntil neste kvalmeanfall og slik fortsatte det helt til alt mageinnhod var tømt og jeg var helt utmattet. Etter ett døgn eller så var anfallet over.Alle mulige leger hadde sett på det, men ingen kunne hjelpe meg.En av legene sa fortrøstningsfullt til mor:Når han bare blir voksen vil det antagelig gå over i mavesår, og det kan vi kurere ! Han skulle bare vite hvor rett han hadde bortsett fra det med å kurere. For da jeg som voksen selvfølgelig fikk mavesår og var plaget av det hver vår og hver høst var der ingen medisin som hjalp.Den kom først etter at jeg hadde hatt plagen i 12 år og til slutt hadde latt meg operere.

Men tilbake til den store reisen.Fra Kristiansand til Bergen hadde far med sine bekjentskaper tinget en rimelig tur med stykkgodsbåten Arnfinn Jarl.Vel ute av Kristiansand havn begynte et uvær av dimensjoner og over Jæren ble det en slingring så voldsom at selv mor, som ellers aldri var sjøsyk, måtte gi opp.Far og jeg var forlengst helt hinsides.

Da vi kom til Stavanger husker jeg at kaien sto under vann og vi måtte vakle i land på noen planker som var lagt ut på oljefat som sto på kaien.Arnfinn Jarl skulle gå videre et par timer senere etter lossing.

 

Men mor og far ga rett og slett opp og tok inn på Misjonshotellet for natten. Og neste dags kveld dro vi til Bergen med nattruten i maksvær! Så tilbrakte vi en uke hos mors søster Haldis, som bodde på Søråsmyr i Fana.Derfra tok vi hurtigruten Kong Harald til Bodø. Da hadde vi brukt nesten en måned på reisen. Og det var ikke bare mine foreldre og meg, men også mine tre gullfisker. De ble foret godt før vi dro fra Bergen, og vi var ordentlig spente på hvordan de hadde tålt turen nå vi pakket akvariet ut da vi kom til Bodø.

Tenk deg så vår overraskelse da vi pakket ut akvariet og fant at antallet fisker var blitt mangedoblet underveis. Den typen akvariefisk som jeg hadde i mitt akvarium var nemlig en type som "fødte levende unger". Denne betegnelsen er ikke helt riktig, det som skjer er at eggene klekkes i det de legges.Nok om det.

Bodøs første akvarium var ankommet i god behold.

 

Vi flyttet da inn i huset vårt i Havnegata 15. Det var et ganske stort dobbelthus.Vi eide den ene halvdelen.Den andre eide familien Alvsaker. De hadde to sønner;eldste mann het Jens Olai og ble senere lege og endte som overlege på Ullevål i Oslo.Den andre var på min alder og het Trygve (Bobo). Han ble senere tannlege.

Det jeg aldri har klart å finne ut av, er hvordan mor og far hadde klart å beholde dette huset i alle de årene de bodde i Oslo.

Jeg vet bare en ting: Huset hadde vært bortleid til et ungt ektepar allerede før vi flyttet fra Bodø.Han var lege. Hun ble senere tatt av nazistene og endte som konsentrasjonsleirfange i den beryktede leiren Ravensbruck i Tyskland. Hun het Lise Børsum og skrev like etter krigen boken "Fange i Ravensbrück". Den boken gjorde et voldsomt inntrykk på mange mennesker, men nå, så lenge etter krigen er det kommet bøker om denne beryktede kvinneleiren, men ingen av dem nevner navnet hennes.

Hvis jeg ikke husker feil kom vi til Bodø den 30. april 1939. Jeg husker mors reaksjon på at det lå en snøfonn i hagen ve huset vårt. Hun syns det var fælt å komme til Nordnorge hvor vinteren var så lang.Den samme reaksjonen kan jeg huske at hun hadde hver eneste vår, så lenge jeg bodde i Bodø.

 

Så måtte jeg jo begynne på skolen. Og det var i fjerde klasse på Bodø Folkeskole, som det het den gang. I den klassen fikk jeg mange kamerater, noen av dem er blitt mine venner gjennom resten av livet.Ellers hadde jeg jo familie i Bodø. Fars brødre Erling og Martin bodde jo i Bodø.

Erlings datter, Rigmor var den gang hjemmeværende og Martins to sønner Leif og Sverre var jo jevnaldrende med meg.Martin og tante Sigrid fikk året etter en attpåsleng, en liten pike som ble døpt Turid

 

Hva slags tanker hadde en tiåring om å flytte fra Oslo til en så mye mindre by som Bodø? Det er ikke lett å huske, men jeg tror jeg tilpasset meg ganske fort, selv om jeg på mange måter syns det var rart å bo i en by som du kunne gå tvers igjennom på et kvarter eller så. Av ting jeg husker var da jeg begynte i Speideren. Da skulle vi lære om det stedet vi bodde.Vi skulle bl.a. kunne navn på gatene i nærheten. Dette syns jeg var meget lett for jeg hadde allerede lært meg navn på alle gatene i byen.

 

Mine patruljekamerater derimot , som hadde bodd i Bodø hele sitt liv, kunne dem ikke. Senere har jeg funnet ut hvorfor.

De hadde ikke hatt bruk for å vite gatenavn i det hele tatt! Det hadde vært nok for dem å få beskjed om å gå til f.eks. Hansen på hjørnet, så visste de hvor de skulle gå.I Oslo derimot var det en livsnødvendighet å kunne gatenavn.

 

Sommeren l939 leide mor og far en hytte ved Svartvatnet like overfor Turisthytta på Rønvikfjellet.Jeg tror hytten tilhørte barber Berntsen. Lite ante vi da hvilken betydning Turisthytta skulle komme til å spille i våre liv senere. Ja, vel et år senere skulle den bli vår bolig.

 

Jeg syns vi hadde en fin sommer den siste fredssommeren l939. Men sånn er det vel med barndomsminner: Jeg syns å huske at solen skinte hele den sommeren!

Her husker jeg selvsagt feil. Antagelig bodde vi ikke en evighet på hytten ved Svartvatn. Det var vel heller 14 dager . Men sommeren i Bodø var slett ikke så verst. Bl.a. ble det arrangert turer til Sagelva ledet av lærer Liljedahl. Det er tre mil innenfor Bodø. Der er det en fin sandstrand og vannet er mye varmere enn i Bodøs nærmeste omegn. Dette kommer sannsynligvis av at stedet ligger innenfor Saltstraumen som stenger inne et kjempebasseng innerst i Saltenfjorden. Dette bassenget blir mange grader varmere enn den ytre delen av fjorden. Lærer Liljedahl var en engasjert lærer som syns at vi barn skulle lære å svømme. Derfor arrangerte han disse turene. Det kostet bare 25 øre å bli med en hel dag !

Krigen kommer

 

En av dem jeg ble kjent med den sommeren var Oddmund, som jeg hadde kjent som liten mens vi bodde i Bodø.

Bl.a. dro vi på sykkeltur alene, nettopp til den samme Sagelva hvor hans far hadde en liten hytte.Denne sykkelturen husker jeg spesielt fordi den foregikk dagen før Annen Verdenskrig brøt ut. Oddmund fortalte meg undervei på denne turen at det kom til å bli krig.Antagelig hadde han hørt foreldrene snakke om det. Det var som kjent ikkeangreps-pakten mellom Hitler og Stalin som gjorde at Hitler våget å angripe Polen.Antagelig regnet Hitler med at England og Frankrike ikke ville innfri sine garantier overfor Polen. De hadde jo bare gitt etter for hans fremstøt hittil.

Men denne gangen gikk det ikke. Polakkene ville kjempe og dermed var krigen igang.Riktignok fikk ikke Polen noen hjelp fra de allierte i denne omgang og ble nedkjempet i løpet av en måned.

For oss i lille Norge fikk krigsutbruddet ikke de store konsekvensene i første omgang. Riktignok ble det innført rasjonering, men til å begynne med var rasjonene ganske rikelige og livet gikk stort sett videre som om ingen ting var hendt.

 

Men så, i november forandret situasjonen seg nesten over natten. Vårt naboland Finnland kom med i krigen.

Den mektige Sovjetunionen stilte noen territoriale krav som Finnlands regjering ikke kunne gå med på ,og dermed smalt det. Alle trodde selvsagt at Sovjet ville ta Finnland på en uke eller to. Men dengang ei ! Som en liten terrier satte Finnland seg på bakbene og kjempet en utrolig tapper kamp not giganten i øst.

Men det kostet, og en del av kostnadene kom fort til syne, også i lille Bodø. Nemlig i form av flyktninger, som strømmet over grensen til oss og dermed også til Bodø.

I samme kvartal som vi bodde var det et forsamlingslokale som het Fram.Der ble de stakkars menneskene stuet inn.

En del av oss gutter holdt oss like ved Fram, og ble etter hvert kjent med de barna som var flyktninger. Bl.a. husker jeg at min gode venn Finn-Henrik (Andersen, senere Bodvin) lærte seg å snakke litt finsk, noe som vi andre misunnte ham kraftig.Tro om han husker noe av det idag ?

Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg at folk måtte flykte fra hus og hjem, og forlate sitt eget land og dra bort i det ukjente.Lite ante jeg at vi selv et halvt år senere selv skulle bli nødt til å ta landeveien fatt.

 

Imidlertid gikk det mot jul; den siste fredsjul på fem år i vårt land.Det jeg husker mest fra adventstiden det året var mørketiden med storm og sneføyke. Det forskrekket meg som ikke hadde opplevd noe slikt før.Gatene føyk igjen med store snefonner, så det stakkars brøytemateriellet de den gang hadde, ikke var stort verd.

En dag spurte mor meg om hva jeg ønsket meg til jul; jeg svarte da:en lekebil.Jeg hadde som de fleste gutter på min alder klemt nesen mot butikkvinduet til byens lekebutikk. Den var eiet av en eldre herre hvis navn jeg får komme på senere.Han var en virkelig original, som ikke bare hadde leketøy å selge, men kunne glede seg like mye som vi gutter over en leke. Bl.a. hadde han en mekanisk ubåt som han med glede demonstrerte for oss i en stor balje som han fylte med vann.

 

Hva koster så den bilen, spurte mor meg. Åtte kroner, sa jeg. Da så hun på meg, og spurte om jeg var gal.

Men julepresang ble det likevel.En av byens forretninger hadde gått konkurs og varebeholdningen ble solgt på auksjon. Dit gikk mor og far og kom hjem med en hel eske med små billigkameraer ! De hadde gått for en krone stykke, og nå fikk hele familien kameraer i julepresang !

 

Utpå nyåret ble det våpenstillstand i Finnland, og flyktningene reiste tilbake til sitt hjemland. Jeg husker at jeg ble så glad for at det ble fred i Finnland. Dette sa jeg til en kamerat, hvortil han bemerket:" Bare det ikke blir oss i neste omgang."

Han skulle bare visst hvor rett han fikk.

Om morgenen den 8.april kom min venn og nabo, Trygve inn til oss og sa at vi måtte gå i kjelleren hvis vi hørte fly. Jeg husker at jeg ble veldig redd når jeg hørte dette.Det som ble fortalt oss var at engelske krigsskip hadde lagt ut miner i Vestfjorden og ved Stad.Dette hadde de gjort for å hindre tyskerne i å føre malm fra Narvik langs norskekysten uhindret.Denne historien verserer fremdeles, men jeg har fra flere hold hørt at det hele bare var et rykte.

Men dette ga kanskje tyskerne et påskudd.Og når de dagen etter (!) invaderte Norge sa de at det var derfor de kom for å redde oss fra de slemme engelskmennene som hadde lagt ut miner i norsk farvann !Senere fant vi jo ut at invasjonen i Norge var planlagt i nesten et halvt år.

Dagen etter brøt krigen ut og tyske tropper satte seg snart fast i Kristiansand,Oslo,Trondheim og Narvik.

 

I Bodø skjedde der ingen ting de første par dagene. Folk var som lamslått over det som var skjedd. Jeg kan huske at mor satt og gråt hele dagen.Selv gikk jeg på skolen som vanlig. Der hadde vi historie (eller Geografi) med dn ung kjekk lærer som het Kosmo. Og av alle ting så hadde vi lekse om Tyskland akkurat den dagen.

Den gode Kosmo brukte timen til et, etter min mening, ypperlig kåseri om Tyskland . Den samme Kosmo fikk en tragisk skjebne.

Han sluttet som lærer i Bodø og reiste til sitt hjemlige Lofoten hvor han hadde sin mor. Der begynte han i politiet (som ennå ikke var nazifisert).

I påsken l941 kom noe som ble kalt Lofotenraidet.Det var et såkalt Commando-raid som bestod i at engelske tropper gikk i land på forskjellige steder i Lofoten og satte fyr på diverse installasjoner rundt om i Lofoten.Bl.a. endel oljetanker.

 

De tok også med seg enkelte nøkkelpersoner, som for eksempel tyske offiserer. For å finne frem til disse personene brukte de endel lokalkjente.

En av dem som viste de allierte veien var Kosmo. Han ble deretter anmodet om å bli med de engelske krigsskipene til England, men han avslo dette fordi hans gamle mor da ville bli helt alene igjen.

Dagen etter at de allierte var dratt tilbake ble han arrestert og dømt til livsvarig fengsel som skulle sones i "Zuchthaus" i Tyskland. Der ble han angrepet av tuberkulose og døde.

 

Men tilbake til krigsutbruddet.

Etter at mor hadde sturet i to dager, kom hun tydeligvis til å tenke på at hun var utdannet lotte og meldte seg til tjeneste. Far var selvsagt ikke lotte, men meldte seg til polititjeneste.

Deretter så jeg ikke mye til mor og far. De kom hjem langt på natt og dro hjemmefra grytidlig om morgenen. Samtidig ble det slutt på skolegangen, skolen ble rett og slett stengt.Den skulle bli brukt til forlegning for norske og engelske soldater. Samtidig dukket der opp et nytt ord i språket; evakuering.

Jeg blir evakuert

 

Denne Eva Kuert hadde spøkt i hodet mitt.Dette ordet hadde ikke vært i mitt vokabular før i den siste dramatiske tiden, men nå ble det plutselig veldig aktuelt.Og før jeg visste ordet av det hadde jeg skiftet bolig og bodde inne på Jensvoll Gartneri hos familien Koch som hadde vært villig til å ta imot meg. Det var ikke lenger unna enn en ti minutters sykkeltur hjemmefra, men Bodø var den gang ikke større by enn at du var på selve bondelandet fem kilometer fra byens sentrum. Her lå det flere gårder langs fjorden, og endel rike Bodøværinger hadde sommerhus her. Bl.a. hadde den rike delen av familien Engen hus her (og har det faktisk ennå). Stasbakken het det og det var virkelig et staselig hus. Det var i to etasjer og okergult med hvite lister og karmer.Midt foran i første etasje var det en veranda med trapp ned mot plenen. Her var husets hoved - inngang. Gjennom den kom du rett inn i en hall som gikk gjennom to etasjer. Bakerst i denne hallen gikk en trapp opp midt i mot. Hallveis oppe delte trappen seg i to og derfra førte trappen videre opp til husets soverum i høyre og venstre fløy.

 

Hvorfor bodde jeg ikke der, kan du spørre. Jo, der var det allerede fullt hus. Såvidt jeg husker bodde mine to ugifte tanter, Louise og Anna der samt et ektepar som var et slags vaktmesterpar i huset.Muligens bodde også onkel Erling, tante Esther og deres datter, Rigmor, der.

 

Dette huset,Stasbakken, var faktisk, utenom store utmarksområder det eneste Engenfamilien eide av den tidligere omtalte Jensvold gård.Det hadde seg nemlig slik at min bestefar, som altså kom fra Holandsfjorden på Helgeland, hadde en bror som ble gift med den ene datteren av Johan Margrini,mens den andre ble gift med datteren av hun som dro til Riga, altså niesen.

Denne Bestefars bror, Peter Engen, ble den som drev gården Jensvold. Han fikk tre døtre og to sønner. Men ingen av dem ville drive gården.

Petter selv var en aktiv mann i politikken, og ble i ung alder ordfører i Bodin kommune. Han fikk imidlertid en tragisk skjebne idet at han ble stanget i hjel av sin egen okse før han var 30 år.

Hans barn solgte vel mesteparten av gården, og de utdannet seg til fotografer alle sammen, ja unntatt den ene datteren som døde ung.

Det kan synes merkelig at alle sammen tok fotografisk utdannelse, men det var et motefag den gang, og kan vel nærmest sammenlignes med EDB-faget idag.

 

Den eldste sønnen, odelsgutten Simon, slo seg ned i Trondheim og fikk etter hvert en av de største fotografiske forretninger norden-fjells. Han hadde sin forretning midt i Nordre gate hvor han også eide bygården samt den som lå vegg i vegg, i Dronningens gate. Der satte han sin yngre bror Arnt i gang med en herre-ekviperings-forretning med det elegante navn "Old England".

 

Den eldste søsteren Louise drev sitt eget fotoatelier i Bodø. Hun ble en meget dyktig portrettfotograf. Desverre ignorerte hun alle anmodningene hun fikk i aprildagene i 1940, om å evakuere sitt store fotoarkiv inn fra Storgata i Bodø til Stasbakken, med det resultat at alt gikk tapt i det store bombardementet.

Men, tilbake til lille meg.Jeg hadde med meg min egen sykkel og kunne derfor lett dra inn til byen når det var noe jeg trengte. Sent i april hadde jeg tatt en slik tur. Jeg kan ikke huske grunnen til turen,men jeg husker godt hva som skjedde på tilbakeveien. Jeg var kommet omtrent til et sted som ble kalt Knap Næring (!), da det smalt. Det gikk så raskt at det tar antagelig lenger tid å lese om det.

 

Men det som skjedde var at jeg plutselig hørte en voldsom flydur og så noen voldsomme skuddsalver. Deretter flere kraftige eksplosjoner like i nærheten. Jeg ble så redd at jeg kastet meg av sykkelen med en gang jeg hørte flyduren, og prøvde å grave meg inn i en rishaug som sto opp etter en husvegg. Det gikk jo ikke så lett, men jeg fikk vel hodet inn i haugen,tror jeg.

Hele angrepet varte bare noen få sekunder. Det som var angreps-målet var en leir med engelske soldater som lå inne i et skogholt like ved Landbruksskolen. Jeg vet at de traff teltene og det ble sagt at åtte soldater ble drept, men jeg har aldri fått det bekreftet.

 

Da angrepet var over reiste jeg meg opp, temmelig rystet. Jeg var veldig overrasket over å være uskadd, og fortsatte å sykle videre innover til Jensvoll.Det merkelige er at jeg aldri fortalte noen om hva som hadde skjedd med meg, selv om det ble snakket mye om angrepet som jeg tror var det første tyske flyangrepet Bodø by opplevde. Men det skulle komme mer.

De første dagene i mai, jeg tror det var den femte, kom det noen tyske fly som bombet eller skjøt i brann en eller to engelske flybåter som lå fortøyd inne i Rønvika. Det angrepet fikk hele nabolaget på Jensvoll til å skynde seg opp i et gammelt utsiktstårn som sto ikke så langt unna. Det viser hvor naive vi var i forhold til hva vi senere fikk erfare. For ikke å snakke om hva som kunne ha skjedd om det gamle tårnet hadde brutt sammen med alle de menneskene oppå.

 

Mor var den dagen i full gang med matlagningen til soldatene i byen. De såkalte suppelottene holdt da til i IOGT-logen "Nordens Klippe". Mor fortalte meg senere at pluselig stod der noen engelske flyvere i døren, tilsølte av olje og blod. En av disse kom bort til mor og sa helt rolig til henne: Can we have some tea, please.

Mor var mektig imponert over den roen de hadde selv etter et slikt lynangrep som de hadde vært utsatt for.

 

Den 20. mai kom der et nytt angrep. Da ble Norges Bank, kinoen og arkitekt Andersens (far til mine klassekamerater Finn-Henrik og Per-Henrik) hus bombet. Likeså onkel Simons hus. Jeg husker at vi syns så synd på de som mistet husene sine. Lite ante vi at nesten alle vi andre skulle miste husene våre en uke senere.

 

Den 27.mai opprant med et strålende vårvær. Solen skinte fra skyfri himmel og jeg var ute på marken sammen med en vi kalte gartner Arntsen for å hjelpe ham med å så gulerøtter. Har du sådd gulerotfrø noen gang for hånd så vet du at det er noe til putlearbeid.Frøene er bitte små og veldig lette og du må gå bøyd hele tiden. Du blir fort trett i ryggen. Jeg husker imidlertid at jeg holdt ut. Plutselig smalt det, og når jeg rettet meg opp så jeg en sverm av fly som kom inn over byen i det fjerne. De første bombene hadde allerede falt og nå smalt det med jevne mellomrom.

For enden av det åkerstykket jeg stod på hadde jeg gravet meg et hull som var så stort at jeg kunne gjemme meg i det. Dit løp jeg og krøp sammen nede i hullet. Der lå jeg et par minutter,men så ble jeg halt opp av et par kraftige never. Det var Arntsen. Her skulle det såes gulertøtter!

- Du må huske at det er krig og vi kommer til å få matmangel her i landet, sa han. Ja, her nyttet det ikke å krangle,så jeg måtte pent fortsette å så.

 

Men pluselig kom det et bombefly rett over oss. Det fantes jo ikke noe luftvern å snakke om så de kunne gå så lavt de ville uten noen risiko for å bli skutt ned. Dette gikk så lavt at jeg tydelig så en maskingeværskytter sitte ved en dør som sto åpen bak i flyet. Da løp jeg for livet og kom meg inn i fyrrommet ved drivhusene.

Noen kjeller var det ikke, men gunnmuren var av betong, så jeg følte meg litt ryggere der når jeg la meg flat på gulvet. Der lå jeg en liten stund før jeg våget meg ut og løp for livet bort til vånings-huset og ned i kjelleren, som viste seg å være full av folk. Ikke så rart forresten, for huset lå bare et par meter fra riksveien.

Nå var i mellomtiden den godeste gartner Arntsen også blitt skremt fordi et av flyene hadde sendt en salve etter ham der han stod og hyttet til flyene.Han gikk bare ikke helt ned i kjelleren, men ble stående i kjellernedgangen og kom bare ned til oss andre en gang i mellom, og da særlig for å kommentere hva som skjedde.

For meg syntes flyangrepet å vare i flere timer, men det godt mulig at det bare er inbildning, og at angrepet bare varte en halv time eller noe sånt.

 

Til slutt stilnet det av, og ør og fortumlet kom vi ut av kjelleren.

Der møttes vi av et uhyggelig syn ; Der hvor Bodø hadde ligget hadde det reist seg en enorm røksky. Den må ha vært flere hundre meter høy og den så så helt urørlig ut. Den nederste delen var rødfarvet av alle brannene, den øverste delen var forgylt av det strålende solskinnet. Resten av røykskyen var av en uhyggelig gråsvart farve. Jeg kan aldri glemme det synet.

Jeg ble stående helt trollbundet av det. Men plutselig slo en tanke ned i meg: Inne i det brannhelvete som byen var omskapt til kunne vel ikke noe menneske leve !!!

Var jeg blitt foreldreløs i løpet av bombingen ?

Bodø bombes 27.mai 1940

Hva har skjedd med mor og far ?

 

Jeg ble plutselig redd. Denne redselen lammet meg til å begynne med. Det var som et sjokk.

Jeg begynte ikke å gråte, jeg ble heller lammet. Etter en stund gikk jeg opp på det rommet hvor jeg bodde. Der la jeg meg ned på sengen og må ha sovnet. Da jeg våknet var det langt på natt, men det var jo lyst som dagen. Husk at dette var Nordnorge og nesten midnattsol i slutten av mai.

Med ett gikk døren opp og der stod mor og far !

 

De var grimete og svarte, men like hele. De hadde begge tatt seg fri noen timer og var kommet hjem da flyalarmen gikk.De ville gå ned i kjelleren, da mor hadde fått en slik angst i seg for alle lottene hun hadde ansvaret for, og dermed dro hun far med seg bort til Aldershjemmet som nå var blitt forlegning for soldatene i Bodø, og hvor alle lottene jobbet med forpleiningen.

Kjelleren i Bodø Aldershjem var ikke lenger nede under bakken enn at den hadde vanlige vinduer som riktignok lå i høyde med plenen utenfor, og det var derfor ingen særlig beskyttelsen å gå i kjelleren.

Men av en skjebnens tilskikkelse var det samme dags morgen kommet en snekker som de hadde ventet lenge på. Han satte opp to trekasser utenfor to av kjellervinduene. Og ikke nok med det: Han fikk fylt begge kassene med sand. Uten disse kassene hadde nok antall omkomne i Bodø vært doblet og vel så det.Det omkom nemlig ikke fler enn i underkant av 20 mennesker, såvidt jeg husker.

 

Vel, mor og far kom seg vel bort til aldershjemmet og fikk lottene ned i kjelleren.Ikke før var de kommet ned så begynte bombingen og det viste seg senere at tyskerne var godt orientert om at aldershjemmet var militærforlegning. Etter at alt var over kunne man telle bombenedslagene og kraterne. Totalt var det bare rundt den ene bygningen kasatet minst fem sprengbomber samt et utall av brannbomber. Men som ved et under hadde ingen av disse bombene truffet aldershjemmet !

Husene rundt om var imidlertid blitt rammet og så ikke ut. Mor fortalte senere at hun hadde sittet med en fyllepenn i munnen for ikke å få sprengt trommehinnene.Det at vi måtte holde munnen åpen var noe vi hadde lært Noen av smellene hadde likevel vært så kraftige at hun hadde bitt hele fyllepennen over av sjokket.Men likevel var det synet av Bodø kirke i full fyr som fikk begeret til å flyte over.Hun brast i gråt.....

 

Etter krigen kom far over kart som tyskerne hadde hatt over Bodø by. Her var Bodø Aktiebryggeri merket av med blått og hele området rundt det var helt uskadd. Øl måtte de ha.........

 

Etter at angrepet var slutt gikk mor og far hjem for å se om vårt hus i Havnegata 15 stod. Og det gjorde det, merkelig nok,til tross for at speiderhytta som også var brukt som forlegning tvers over gaten for vårt hus stod i flammer.De gikk begge to opp på trappen og skulle til å låse seg inn da det kom en mann forbi på sykkel. Han ropte til dem at de måtte komme til sykehuset som var hardt rammet og stod i brann. De måtte hjelpe til med å få reddet pasientene, ropte denne mannen til mor og far.Og de lot seg ikke be to ganger, men gikk til sykehuset med en gang. Velsignet være mannen med sykkelen.

For denne tilfeldigheten reddet muligens livet deres for annen gang den dagen. Det de nemlig ikke kunne se var at en sprengbombe hadde gått inn gjennom et vindu i første etasje og ned i kjelleren. Der hadde den eksplodert, men slik at du ikke kunne se noen skader utenpå huset bortsett fra noen knuste vinduer.Hadde de åpnet døren og gått inn ville de sannsynligvis ha falt rett ned i kjelleren.

Vårt hus var akkurat litt for langt fra bryggeriet.........

 

Vel,mor og far begav seg til sykehuset hvor pasientene i sine senger var båret ut på plenene rundt sykehuset. De fleste var heldigvis uskadd, men enkelte senger var overfylt med murpuss og lignende. og disse pasientene så ut til å være drept, eller i det minste døende. En slik seng var helt fylt med murpuss og pasienten som lå i den så ut til å være drept.Men plutselig hørtes en stemme fra sengen:Kan jeg få litt vann ? lød det, som fra graven .Det viste seg at han som lå der var helt uskadd.

En annen pasient var blitt operert for brokk samme dag, og da han våknet var flyangrepet i full gang. Han var blitt helt vettskremt og hadde rømt ut fra sykehuset og hadde løpt innover mot Rønvika i bare undertrøyen.Der var han blitt funnet i en grøft, men uten at det hadde skadet ham. Den gangen skulle jo folk ligge i ro i dagevis etter en operasjon. Nå vet vi at det bare er tull.

 

Ikke alle var så heldige, men heldigvis var det svært få mennesker som ble drept under det voldsomme bombardementet. Til tross for at mesteparten av byen ble "Ausradiert" som tyskerne sa, så var tapene av menneskeliv meget små, antageligvis mellom 10 og 20 personer. Dette kan man for en stor del takke byens ordfører, Haakon Koch, for. Han hadde med hård hånd sørget for at størstedelen av byen befolkning var evakuert. Bare de som måtte være i byen fikk lov å være der. Videre hadde han sørget for at byens forretninger bare hadde åpent et par timer hver dag. Og fordi bombingen startet på tidlig ettermiddag var butikkene stengt og byen var nesten folketom. Jeg syns han har fortjent en byste på byens torv.(Kanskje har han fått det?)

 

Mor og far fortsatte imidlertid med å arbeide med pasienter på sykehusets område helt til langt på natt.

Når de endelig kom inn til Jensvoll Gartneri for å se til meg ville de ikke ligge i hus,men dro opp til familien på Stasbakken hvor de hadde lagt inn noe sengetøy tidligere. Dette og neg tok de med seg opp i skogen ovenfor Stasbakken og de neste par nettene lå vi der om natten.

Om dagene var vi på Stasbakken hvor vi spiste og oppholdt oss.

 

En dag mens vi gikk langs den lille lokalveien som gikk opp fra riksveien og opp til Soløyvatnet hørte vi plutselig lyden av fly. Det var to tyske jagere som kom over åskammen og ned dalen. Jeg tror de måtte ha kommet med avslåtte motorer. Plutselig startet de motorene og samtidig begynte de å skyte med maskingevær mot veien hvor vi gikk.Både mor og far og jeg kastet oss instinktivt ned i grøften og det reddet vel oss fra å bli drept eller skadet. Vi så nemlig en god del små kratere etter prosjektiler i grusdekket på veien.

Etter et par dager kom det beskjed om at vi måtte flytte minst fem kilometer vekk fra riksveien fordi tyskerne nærmet seg og det kunne forventes kamper langs veien. På en eller annen måte fikk vi tak i en gammel lastebil med en sjåfør som var villig til å kjøre hele familien med tanter, onkler og diverse andre personer som trengte hjelp. Målet var Sanitetsforeningens feriekoloni ved Vatnvatnet like ved Hopen. Den lå riktignok ikke så langt som 5 km fra veien, men det var nå bedre enn ingen ting.

 

Imidlertid ble den stakkars lastebilen stappfull av folk og bagasje, så min kusine Rigmor (datter av fars bror Erling) og jeg, som hadde sykler, ikke kunne få plass. Men det var ikke så langt til Vatnvatnet, så det skulle gå greit. Så vi la i veg etter at lastebilen vel var kommet avsted. Når vi kom til Hopen tror jeg vi tok litt feil av veien og kom innpå en nybygget vei so ikke var helt ferdig. Den gikk langs elven til Vatnvatnet. Den gamle gikk litt lenger fra elven. Den feilen kunne nesten ha kostet oss livet. For plutselig hørte vi flydur og i det samme smalt det. Det var et enkelt tysk fly som skulle bombe den lille broen som riksveien gikk over. Men broen traff han ikke . Derimot falt bomben ned i elven rett nedenfor oss. Da vi hørte flyduren hadde vi kastet oss ned i grøften langs veien, så vi ble ikke skadet. Derimot ble vi søkk våte av vannspruten som sto himmelhøyt opp fra elven. Det var forøvrig en helt unødvendig bombing, for våre egne styrker sprengte selv broen noen dager senere! Det hindret imidlertid ikke tyske styrker å krysse elven. Det så jeg selv kort tid etterpå.Tyske ingeniørtropper tok rett og slett noen notbåter som lå der og la lemmer over. På et par timer hadde de en brukbar provisorisk bro. En mer permanent bro bygget de et par uker etter. Den varte hele krigen ut,og litt til.

 

Rigmor og jeg fortsatte imidlertid videre etter at vi var kommet oss av forskrekkelsen og kom til slutt fram til feriekolonien.Der var de andre allerede installert. Det var mor som hadde fått tak i nøkkel til huset. Hun var nemlig formann i Sanitetsforeningens arbeidsutvalg og visste hvem som hadde nøkkelen.

Hvor mange mennesker som var samlet på denne feriekolonien vet jeg ikke den dag i dag. Men vi ble fler og fler etter som dagene gikk. En dag stoppet det en mann med hest og kjerre nede i veien. På kjerren hadde han en gammel dame og en koffert. Han satte bare kofferten av og satte damen på kofferten. Deretter snudde han hesten og kjerren og forsvant i full fart nedover veien. Noen av oss" feriekolonister" gikk ned til veien og tok damen med opp til huset. Hun var over åtti år gammel og vi måtte jo pent ta oss av henne, selv om vi nesten ikke hadde mat nok til oss selv. Vi hadde også med oss en ung kjøpmann og hans gravide hustru.Jacobsen het han. Og selvsagt "kom tiden da hun skulle føde" som det heter i bibelen. Merkelig nok fikk vi tak i en jordmor og en velskapt gutt (?) kom til verden. Man kan vel si at da hadde vi en skikkelig generasjonsbolig i kolonien !

 

Vi som var barn og unge måtte snart avsted for å skaffe mat. Og det var måse-egg som det akkurat var tiden for da.Av dem ble det laget pannekaker. Mel hadde vi nemlig. Onkel Erling hadde, før vi dro fra Jensvoll vært en tur inne i byen, eller det som var igjen av den og fått tak i en sekk mel og en sekk sukker samt diverse annet av kolonialvarer. En av de få bygninger som sto igjen i byen var nemlig NKLs lager hvorfra det ble delt ut varer med mild hånd til de som kom.

Mat ble det også å få kjøpt fra de nærmeste gårdene.Skulle vi ha tak i melk var det bare å melke en eller fler av alle kuene som var sluppet løs i området. Det kom nemlig ingen for å melke dem, og kyrne sto ofte melkesprengte og rautet om hjelp. Heldigvis var der flere som kunne melke i "kolonien".

Bøndene var hjelpsomme på andre måter. Vi måtte jo fyre med ved og da var det hjelp å få. En dag måtte vi slipe øksen vår og det gjorde vi på gården. Far slipte mens jeg dro slipesteinen. Plutselig sto det to mann i grønne uniformer foran oss. Det var tyske soldater ! De sa noe på tysk som vi ikke skjønte. Men deretter sa de noe som jeg aldri glemmer. De sa :Inglisj bombas ??? Da skjønte vi at de lette etter engelske flyvere eller andre soldater. Og det hadde vi ikke sett noe til deromkring, noe vi lot dem forstå. Så forsvant de, men jeg var skjelven en stund etterpå. Det var første gang jeg så tyske soldater utenom i fly over oss. De så egentlig fryktinngydende ut med stavhåndgranater stikkende opp av støvlene, pistol ved hoften og maskinpistol hengende over nakken.

Det skulle ikke bli de siste jeg så av tyske soldater på de nærmeste årene.Så gikk det et par dager, så stanset det en motorsykkel med sidevogn nede i veien. Opp kom der to soldater. Wo ist frau Engen?sa den ene av dem. Så pass forsto vi at det var mor de spurte etter.

Mor forsvinner

 

Hun fikk pakke ned lille hun hadde. Deretter bar det ned til motorsykkelen hvor hun ble plassert i sidevognen og forsvant ! Der sto jeg og far igjen og visste ikke hva vi skulle tro. Neste dag kom det nok en motorsykkel. Da tok de far med seg. Jeg var atter en gang forlatt. Så gikk det noen dager til. Jeg gikk nå der og vantrivdes. Men så kom det en mann med en beskjed til meg; jeg måtte møte på butikken i Hopen til et bestemt klokkeslett så skulle det komme en mann med bil og hente meg. Jeg lot meg ikke be to ganger. På Hopen ble jeg imidlertid gående og vente i flere timer og jeg var ordentlig forfrossen når en mann med bil kom og hentet meg. Så ble jeg kjørt til byen, eller det som var igjen av den. Jeg husker ikke mye fra den bilturen,men en ting husker jeg; synet av Bodø Sykehus. Jeg kan huske at jeg ble forskrekket over at det var uten tak. Men der hvor skråtaket hadde vært stakk det opp høye skorsteiner som for meg så ut som grav-monumenter. Selve sykehuset var jo bygget av granitt, men taket var av tre og det var brent opp.Vel, jeg ble kjørt inn i utkanten av byen og bilen stanset i Parkveien.

(Den gang var det i utkanten av byen.) Langs Parkveien var det ikke noen nedbrente hus. Mor og far hadde fått leie et lite loftsværelse hos bankkasserer Sverre Hansen. Det klarte vi oss med til å begynne med.

 

Men dagen etter ble jeg veldig syk. Jeg fikk selvfølgelig magekatarr etter å ha stått og frosset på Hopen dagen før.Men jeg kombinerte ikke disse to tingene før lenge etter.Vi hadde hatt hermetisk frukt til dessert den dagen, og i mange år kunne jeg ikke like hermetisk frukt.

Men så syk som jeg var med voldsom oppkast og kvalme turde ikke mor og far å la meg ligge hjemme.De var jo begge veldig opptatt med å jobbe, noe jeg skal komme tilbake til.

Derfor ble jeg lagt inn på sykehus. Men hvilket ? Det vanlige sykehuset var jo bombet og så ikke ut som et sykehus lenger. Nei dit kunne jeg vel ikke komme?

Heldigvis fantes (og finnes) der nok et sykehus i nærheten, nemlig Rønvik Asyl

Jeg kommer på sinnsykehus !

 

Jeg ble altså kjørt opp til Rønvik Sykehus og lagt inn der.Det var litt skremmende for meg, men det viste seg at dette sykehuset var tatt i bruk som erstatning for Bodø Sykehus etter bombingen. Her kom jeg på en diger sal hvor det lå sårede tyske soldater og nordmenn som var såret under bombingen. Bl.a. lå en av byens bybud der. Han var en av dem som alle i Bodø kjente. Han hadde oppholdt seg nede i sentrum av byen og var blitt fryktelig forbrent. Jeg han huske at han så fæl ut både i ansiktet og på kroppen. Han hadde sårfeber og mareritt hvor han gjenopplevet brannen. Det var felt å høre på om natten.Han døde senere av skadene sine. Jeg tror han het Paulsen.

Selv ble jeg faktisk liggende der i tre uker, noe som var helt unødvendig. Jeg hadde nemlig bare hatt et av mine vanlige anfall av magekatarr, som jo vanligvis varte et døgn eller to.

 

Jeg kom jo hjem etter hvert og oppdaget at mor og far atter var i fullt arbeid. Mor drev atter suppekjøkken i Bodø Aldershjem ved hjelp av sine gamle medhjelpere fra før. Hun hadde nemlig klart å oppspore lottene sine rundt om der de var evakuert og fått dem med seg til å jobbe på suppekjøkkenet på aldershjemmet.

Der ble det servert mat til alle norske som kom til byen for å hjelpe til med å få byen til å fungere igjen.

Og dit kom det folk av alle kategorier: Veiarbeidere, snekkere, ja håndverkere av alle slag. Men ikke bare det. Her spiste Norges Banks direktør, Alf Kvaal, og ordfører Koch sin middag. Og ingen skal si at det den gang var dyrt å spise ute: Middagen kostet 1-en- krone ! Mors problem var å skaffe maten. Det fantes jo ingen butikker, så hun måtte reise rundt til gårdene omkring for å få kjøpt kjøtt og til fiskerne for å få tak i fisk. Prisene var ikke avskrekkende. En kilo oksekjøtt kostet en krone og det samme kostet laks !

Dette suppekjøkkenet ble drevet i noen måneder til byen begynte å fungere som by igjen.

 

I mellomtiden hadde ikke far ligget på latsiden.Han hadde oppsporet så mange som mulig av byens forretningsfolk og hadde hos dem fått bestilling på alt mulig av varer som de trengte for å kunne åpne igjen.Det ble etterhvert store beløp av dette og til slutt hadde far ordrer for 2 millioner kroner ! Det tilsvarer vel idag et sted mellom 50 og 100 millioner. Med disse ordrene i lommen leide han Saltens D/S Hammerø. som han dro til Mosjøen med. Hvorfor Mosjøen ? Jo dit var Nordlandsbanen kommet.

Der forlot han Hammerø og kom seg med toget til Oslo. Dit kom han etter mange viderverdigheter.

I Oslo måtte han ta kontakt med alle de firmaer som hadde vært leverandører til de forskjellige Bodøfirmaene. De var alle glade for å få slike store ordrer. Forretningslivet i Sydnorge hadde nemlig hatt det temmelig labert mens felttoget i Norge hadde pågått.

Vel, med ordrene utført gjenstod en ting: Å få varene sendt nordover til Bodø. Til det trengtes tillatelse fra tyskerne, og det var ikke så helt enkelt. To uker tok det før alt var klart og varene lastet opp på diverse godsvogner. Så etter en masse trøbbel kom han tilbake til Bodø med varene. Bl.annet hadde han kjøpt et komplett utstyrt bakeri,et ditto tannlegekontor o.s.v.

 

For jobben hadde han betinget seg en prosent provisjon. Det høres lite ut men 20.000 kroner var dengang mellom 4 og 5 vanlige årslønner! Mens han ventet på klarsignal fra tyskerne hadde han benyttet tiden til å handle til seg selv. Vi hadde jo mistet alt vi eide under bombingen. På den måten fikk vi kvalitetsmøbler og utstyr til et nytt hjem. Senere ble det mye dårlige varer å få, hvis man i det hele tatt fikk tak i noe. Tenk deg for eksempel en sofa med trekk av papirhyssing! Det var noe som ble helt vanlig lenger ut i krigens år.

I mellomtiden var mor blitt anmodet av formannen i Bodø og Omegns Turistforening om å få igang drift av Turisthytta som restaurant.Det må ha vært mors innsats som lotte og som driver av Aldershjemmets folkekjøkken som hadde gjort skipsreder Sannes oppmerksom på hennes talent for å lage mat. Hadde også han spist middag på Aldershjemmet i den første kaotiske tiden ?

I alle fall ble det restaurantdrift på Turisthytta på Rønvikfjellet.

Vanligvis stengte "Hytta" som den ble kalt omkring 1.september. Men den gang ei. Den tyske kommandanten forlangte at hytta måtte holdes åpen utover høsten.Riktignok hadde "Kinojørgensen" fått igang en kafe på sin egen eiendom "Grensen", men jeg tror ikke at det var nok, og dessuten hadde den ikke skjenkerett, noe tyskerne ønsket.

 

Apropos kafeen på Grensen så skjedde det der en episode jeg husker. En ungdom som satt der oppdaget plutselig at en jente som han regnet som sin egen vennine satt der sammen med en tysk soldat. Han reiste seg for å gå og idet han gikk forbi bordet hvor hun satt sa han : Forbainna tyskhore. Men det ordet skjønte tyskeren og for etter ham. Ut i den mørklagte ruinbyen løp de. Ungdommen foran og tyskeren etter. Turen endte nede i en utbrent kjeller hvor folk som gikk forbi hørte at det pågikk et skikkelig slagsmål. Noen tilskuere stod på kanten av denne ruinen, men kunne ikke se hva som foregikk nede i tomten. Plutselig så de en hånd stikke oppfra mørket og en stemme som sa : Hoill gebisset mens æ slår !!!

Denne ungdommen ble etterpå tatt av tyskerne som banket og slo ham så det hørtes inne hos det norske politiet som holdt til i samme bygning. Da var det et lyst hode som fant på å gå inn til tyskerne for å be om å få utlevert ungdommen til norsk politi. Grunnen de anga var at han hadde en god del uoppgjort med norsk politi. Det fikk de og sendte ham straks opp på Rønvik asyl, hvor dr. Rohde Moe tok ham under sin beskyttelse. Så han fikk asyl på asylet.......

 

Men tilbake til Turisthytta.Både mor og far jobbet der, og det ble vel den sommeren til at jeg gikk mer eller mindre for lut og kalt vann.

Men litt utpå sommeren fikk jeg en invitasjon til å komme en tid å bo hos en klassekamerat av meg, Knut Kvaal. Hans far hadde hytte tre mil innenfor Bodø ved et sted som het Mjønes. Der hadde helefamilien bodd under de første månedene og de bodde der ennå. Der inne hadde jeg en fin tid.Sammen med Knut og hans yngre bror Erik var vi ute enten i båt eller vi badet hele dagen. Der kom også enda en kamerat inn. Han het Johan Petter Fongen og var sønn av disponent Fongen på Bodø Aktiebryggeri.

Og han hadde med seg en hel kasse brus !!!

En kasse den gangen inneholdt 50 flasker, og spør om vi drakk brus ? Men selv 50 flasker brus tar slutt når fire gutter går løs på dem.

Det vi ikke visste var imidlertid at den godeste Johan Petter ikke drakk noe annet ! Stakkars fru Kvaal prøvde alt mulig og det viste seg da til slutt at han kunne drikke te.

 

Når jeg endelig kom tilbake til byen var Turisthytta fremdeles åpen, og det viste seg at tyskerne forlangte at den skulle holde åpent utover høsten.

Den har vel aldri hverken før eller senere hatt så lenge åpent. Siste åpningsdagen var nemlig julaften 1940. Da var det forlengst blitt vinter og snø. Men i motsetning til den stormfulle høsten 1939 hadde høsten 1940 vært fin.

 

Sent på høsten skjedde der en stor ulykke på Landegofjorden. Hurtigruten "Prinsesse Ragnhild" eksploderte og sank og en masse mennesker omkom, deriblandt Knut Kvaals far. Jeg vet ikke om det ennå idag er klart hva som skjedde, om det var en mine eller om det var eksplosiver i lasten som forårsaket forliset, men det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det at Knut mistet sin far gjorde det hele mer personlig og jeg husker at jeg lenge hadde vondt i meg på grunn av det.

 

Etter hvert hadde livet i Bodø normalisert seg på et slags vis.

Mor og far hadde fått tak i en loftshybel hos bankkasserer Sverre Hansen. Hans hus i Parkveien var en av de som stod igjen. Jeg vet ikke om det var et tilfelle, men hele strøket rundt bryggeriet var uskadet !

Utpå høsten var skolen kommet igang.Helt innerst i byen var der en del hus som ikke var nedbrent. En av dem var huset hvor den såkalte småskolen holdt til.Og ved siden av det var det gamle lasarettet. Der ble det nå skole, om enn ikke som før. Vi kunne ikke gå alle samtidig, så dagen ble delt opp slik at noen begynte tidlig, mens andre begynte når de første var ferdige.

 

Men jeg kom nå i gang med skolen igjen. Jeg gikk nå i sjette klasseog hadde allerede gått på mange skoler: Først på Møllergata i Oslo.Deretter på skole i Asker. Så på Grefsen sanatorium. Deretter tilbake til Møllergata. Og så Brusetkollen. Deretter noen uker på Møllergata igjen. Og så Bodø Folkeskole frem til april. Og nå på Lasarettet.

Men det var ikke slutt med det. Ved nyttårstider fikk mor en forespørsel fra Lotteforbundet i Oslo om det var mange barn som bodde dårlig og som kunne trenge et opphold i Sydnorge et halvt år eller så. Enden på den visen var at mor skulle reise sydover med 30 barn som skulle tilbringe en tid hos pleieforeldre på Østlandet.

 

Blandt disse var selvsagt jeg. På avreisedagen ble vi samlet på kaien i Bodø og skulle gå ombord i Hurtigruten. Men der var alle lugarene som var bestilt til oss unger tatt i bruk av tyske soldater.

Men da skal jeg si at mor tente ! Den stakkars løytnanten fikk gjennomgå. På Turisthytta hadde det jo vært så mye tyskere at hun hadde lært seg tysk, og det skal jeg si hun brukte nå ! Kanskje var det ikke bare det at hun kunne tysk, men også at hun var i full lotteuniform, det endte i alle fall med at vi ungene fikk våre lugarer.

 

Turen ellers gikk glatt. Vi kom til Trondheim og dro derfra med toget over Dovre. På Lillehammer ble jeg sammen med flere andre satt av. Der ble vi hentet av en drosje som skulle kjøre oss til Gjøvik hvor vi skulle bo hos forskjellige pleieforeldre.Jeg husker at det var forferdelig kaldt på Lillehammer og at vi kjørte over Mjøsisen til den andre siden. Isveien gikk parallelt med broen som var sprengt i april av de norske styrkene. Hvorfor de hadde gjort det har jeg ofte spekulert på, for isen på Mjøsa var veldig tykk også i april året før så tyskerne hadde bare kjørt ved siden av da også.

 

Vel, turen til Gjøvik gikk fint og vi var alle spente på hvem vi skulle bo hos.Jeg vet lite om de andre "Nordlandsbarna" som vi ble kalt, men jeg kom i alle fall til noen mennesker som jeg trivdes hos og som ble som en familie for meg helt til de døde. Ja de ble som et par ekstra foreldre for meg.

De het henholdsvis Sigmund og Alfhild Granvin. De bodde på Tongjordet i Gjøvik og drev et lite gartneri som lå to meter utenfor Gjøviks bygrense, noe som kompliserte driften av gartneriet endel.

Det rare var at med en gang "onkel" Sigmund så meg kalt han meg for Spurven. Det var tredje gang.

De var mye yngre enn mor og far, og de hadde hatt en stor sorg. Like før krigen hadde deres sønn, Svein, som var tretten år, blitt drept i en bilulykke, noe som selvsagt hadde gått hårdt inn på dem. Svein var deres eneste barn, noe som gjorde ulykken enda verre for dem.

 

Huset deres var et typisk østlandsk våningshus som ville ha stått på et småbruk, og kanskje hadde det vært et småbruk der i gamle dager. Det var bygget av tømmer og var på to etasjer. I første etasje var det kjøkken og to stuer, samt et lite kammers bak kjøkkenet.På det skulle jeg bo så lenge det var vinter.Og vinter skal jeg hilse og si at det var. Det var helt nede i minus 39 grader Celcius! Jeg skal si det kjentes, selv om det var ganske stille og veldig tørr luft.

Jeg kan huske en dag jeg hadde vært ute et par timer. Da var raggsokkene frosset fast i beksømstøvlene og jeg måtte sitt med bena borte ved ovnen inntil det ble tint opp og jeg kunne få støvlene av.

 

Når skolen skulle begynne ble det fortalt at det var skolestreik p.g.a. et eller annet med hirden eller nazistene, men det ble dysset ned med at det var brenselsferie. Og med den temperaturen var jo det ganske sannsynlig. Da skolen endelig begynte kan jeg huske at det i et stort vindu over hovedinngangen på skolen stod en ungdom og viftet med et digert naziflagg og skrek noe uforståelig ned til oss "menige" elever. Det ble sagt at det var hirdføreren i byen og "fylkesførerens" sønn. Ja ja, det var noe skremmende for meg som kom fra Bodø hvor vi ikke hadde sett så mye til den slags.

Vel, til slutt marsjerte vi inn til klasseværelset. Så kom klasseforstanderen inn, en sympatisk, men strengt utseende mann i førtiårene, iført grå dress og med et digert nazimerke på jakkeslaget sitt.Heldigvis brukte han ikke timene til nazipropaganda, og han viste seg å være en dyktig lærer.Så det var til å leve med. Værre var det da vi skulle ha sløyd. Tilfeldigvis het læreren Engen, han var ogå nazist, og det første han sa når han fikk se mitt navn var : Da er vi jo navnebrødre ! Som om jeg hadde lyst til å være bror med en nazist!

 

Men alt i alt var det godt å gå på en normal skole igjen, og å bo i en by som var hel.

Etter hvert trivdes jeg veldig godt i Gjøvik,alle klassekameratene var en veldig trivelig flokk. Det var en blandet klasse, men det var ikke så uvant for meg, for selv om jeg hadde gått i rene gutteklasser både i Oslo og i Bodø hadde jeg gått i blandingsklasser både i Asker, på Grefsen og på Brusetkollen.

Når det gjaldt helt nære venner fikk jeg to som ikke gikk på Gjøvik Folkeskole i det hele tatt, men som bodde utenfor bygrensen og altså gikk på landsskole i Vardal. Det var Håkon og Olav. Disse to ble mine daglige omgangsvenner, men jeg omgikkes også mange av klassekameratene mine.

 

Håkon og Olav gikk i samme klasse på skolen i Gjøviks nabokommune, Vartdal.De var ellers ganske ulike på mange måter.Olav var sønn av bestyrer Vikøren på den lokale folkehøyskolen, mens Håkon var sønn av en sagverksarbeider og bodde på et par rom på den gamle flotte gården, som var nærmeste nabo til Granvins gartneri. Det de to hadde felles var muligens at begge kom fra sterkt kristelige miljøer. Dette med at folk var kristne var for meg stort sett naturlig. Ikke så i Gjøvikområdet.Jeg husker at jeg opplevde det som ganske merkelig at en gutt jeg snakket med sa, da jeg nevnte Håkon: Å, ja det er han sønnen til "leseren". Senere oppdaget jeg hva det ordet betød. Det enkle ordet satte ett visst perspektiv på dette med kristendom; det fortalte meg at dette med å være kristen ikke var noe helt naturlig, noe som alle var. Det ga meg etterhvert et slags langsomt sjokk som senere fikk store konsekvenser for meg og mitt livssyn.

 

Nok om det. Det var vinter, og etter hvert slapp den strenge kulden taket. Det ble mye skigåing,ikke minst var hopping noe som interesserte Gjøvikingene. Jeg ble aldri noe kløpper i å hoppe på ski; dertil var jeg vel for engstelig av meg. Derimot syns jeg det var artig å gå på skiturer. I tillegg hadde Håkon og Olav laget en liten utforløype som var morsom å kjøre, Den var ganske ujevn og vi kalte den "dumpidal". Den lærte meg kunsten å trekke opp beina for at du ikke skulle"gå på trynet".

Ellers var Gjøvik en trivelig by å bo i.Den var omtrent like stor som Bodø, den gangen, og det var mulig raskt å bli kjent i den.

 

Med skolegang, lekselesing og friluftsliv gikk tiden fort,og snart var det min fødselsdag, syvogtyvende mars. Jeg ble da tolv år og fikk en veldig flott presang, nemlig en sykkel. Jeg vet fremdeles ikke hvem jeg fikk den fra : Var det fra onkel og tante, eller fra mor og far i Bodø ? Jeg hadde jo sykkel fra før i Bodø, men å få den sendt til Gjøvik var både vanskelig og dyrt, ja rent ut sagt umulig.

I alle fall; jeg fikk sykkel, og min verden ble straks mye større.

Det å sykle syns jeg den gang ga en herlig frihetsfølelse som jeg nesten aldri senere har følt. Det var nesten som å få vinger !

 

I tillegg var jeg også blitt speider.D.v.s. jeg var allerede blitt speider i Bodø. Jeg var medlem av ørnepatruljen. Her på Gjøvik ble jeg medlem av elgpatruljen. I speideren hadde vi mye moro og vi dro på mange turer i omegnen. Også her hadde speiderne egen speiderhytte i byen hvor møtene ble holdt. Når jeg kom tilbake til Bodø lå jo speiderarbeidet nede fordi byen var nedbrent og speiderhytten som lå rett vis a vis vårt hus var selvsagt også nedbrent.

Høsten l941 ble speiderorganisasjonen forbudt av nazistene og alle speidere måtte levere inn sine merker etc. Jeg undrer meg på hvor alle disse effektene ble av ? De dukket i alle fall ikk opp etter at krigen var slutt. Det samme skjedde jo med alle radioene som også måtte innleveres. I alle fall kom der ingen radioer tilbake til Bodø etter krigen. Folk som arbeidet på havnen hadde sett at de ble sendt sydover med et skip. Vår nyinnkjøpte sølvsuper havnet vel hos en eller annen tysk familie. Skjønt jeg er ikke helt sikker på det.

Etter krigen kom jeg nemlig over en slags tysk "Folkemottaker". Den var laget slik at det ikke gikk an å få inn andre stasjoner enn den aller nærmeste. Med andre ord: Du kunne ikke få inn BBC eller annen styggedom, noe som gjorde en slik radio helt uinteressant for oss jøssinger.

Så en radio så god som en sølvsuper fikk den vanlige tysker neppe lov å ha. Nei den havnet vel i en eller annen tysk offisersforlegning.

Tilbake i Bodø igjen

 

Etter at skolen var slutt kom mor nedover for å hente meg og flere av de andre "Nordlandsbarna" tilbake, men først var mor og jeg en tur i Oslo, hvor vi bl.a. hilste på gamle venner og kjente.

Deretter reiste vi tilbake til Bodø hvor mor og far hadde flyttet inn i nytt hus. Det var et "svenskehus" dvs det var et ferdighus som Norge fikk mange av fra Sverige. Disse ble satt opp på en ferdigstøpt grunnmur i løpet av en dag.Den bydelen de ble satt opp i heter vel Svenskebyen den dag idag. Vårt hus var et dobbelthus som mor og far kjøpte den ene halvdelen av. Jeg kan enda huske prisen:19.000 kroner!

Det høres idag lite ut, men representerte den gangen fire årslønner. Og for fire årslønner idag får du vel et lite hus for, eller ?

Vel, jeg kom altså til Bodø igjen etter å ha vært borte et halvt år. Det var rart å komme fra en by som Gjøvik og tilbake til en ruinby.

 

Men det var sommer og tilfeldigvis skulle far en tur til Lofoten og jeg fikk bli med til Svolvær . Der var jeg blitt invitert til å være sammen med Bobo hos tantene hans som hadde en hytte litt utenfor byen. Hvis jeg ikke husker feil så het det Kongsvatnet der den lå.

Det var ikke så store hytten, men det gjore ikke mye for det ble et fantastisk flott vær, og vi badet og koste oss dagen lang .

En slik sommer kan jeg ikke huske å ha hatt i Nordnorge noen gang.

Og ikke nok med det: Vel hjemme i Bodø etter noen fine uker i Lofoten hadde mor og far bestemt seg for å dra til Hamarøy på ferie, og jeg skulle få være med. Vi dro med buss fra Bodø til Kråkmoen hvor vi bodde på en gård som tok imot gjester. Og det fine været fortsatte. Jeg husker at det var mulig å bade i Fjerdevatnet som det het like ved. Navnet Fjerdevatnet hadde sasmmenheng med at det var i alt syv vann etterhverandre der og de hadde da navn etter hverandre helt opp til Sjuendevatnet.

Som du skjønner så var sommeren 1941 ganske flott i motsetning til sommeren etter som ble uforglemmelig på en helt annen måte.

Solveigs korte ekteskap

 

Høsten 1941 ble min søster Solveig gift med sin Kåre og ble fru Mikaelsen. De bodde hos oss på et lite rom som lå i annen etasje i vårt nye hus.

Kåre hadde kystskipperutdannelse og far med sin vanlige tiltakslyst satte i gang og dannet et aksjeselskap, A/S Sandfart het det. Deretter ble det kjøpt inn en frakteskøyte som skulle hente støpesand og grus som skulle brukes til gjenreisning av Bodø.

Til å begynne med gikk dette riktig bra, men så kom tyskerne inn i bildet og skulle ha sand og grus til sine befestninger. Dette var ikke noe far likte så det endte med at han solgte hele selskapet til en lokal byggmester.

Kåre fikk imidlertid fortsette som skipper på skøyten. Den het forresten "Osvald".

Den nye eieren ville bygge om båten så den ble kjørt inn til Rognan hvor det var et fint båtbyggermiljø, som hadde lange tradisjoner. Der flyttet Solveig og Kåre inn på en hybel mens denne ombyggingen pågikk.

 

Sommeren 1942 fant mor og far frem til en gårdbruker på Engeløy i Steigen.Dit reiste jeg alene og hadde tre-fire fine uker der til tross for at jeg måtte arbeide så godt som full dag på gården som drev med veldig mye grønnsaker og derfor hadde stort behov for billig sommerhjelp.Og sommerhjelpen det var litt større skolebarn som trengte å komme på landet i noen uker. Det var ganske arbeidsomt, men i og med at vi var en hel gjeng med unger så hadde vi det gøy og var i grunnen ikke klar over at vi ble utnyttet av denne gårdbrukeren. Vi måtte til og med betale for kosten, men hadde selvsagt ingen betaling for jobben vi gjorde !

Som sagt, vi hadde det gøy likevel ,og ble gode venner med de to sønnene på gården som var noenlunde jevngamle med oss andre. Vel hjemme i Bodø var det ikke mye å ta seg til da alle mine kamerater var på ferie. Dette varte imidlertid ikke lenge, for nå fikk far sin ferie fra Transportutvalget hvor han nå var ansatt.

 

Dermed varte det ikke lenge før et nytt feriested var oppdaget, så mor og far og jeg dro på ferie til et sted mellom Fauske og Røsvik, jeg tror det het Kvitnes. Der hadde de leid en hytte som lå ved et lite tjern.Men dettte var en periode hvor det regnet hele tiden. Ja det regnet ikke, det høljet ned, og jeg kunne ikke bare sitte inne og lese så jeg fant selvsagt på å lage en demning ved utløpet av det lille vannet. Der rigget jeg til en liten mølle som snurret og gikk. Demningen bygget jeg på, litt hver dag og til slutt var den ganske høy. Så en dag var jeg lei hele demningen og rev det hele ned. Og da skal jeg si vannet fosset ned over svaberget. Ja det rant i timesvis.

 

Neste dag var jeg nede i bygden for å hente melk på gården og der spurte de om hvordan vi hadde det der oppe i utmarken i alt regnet. Og om vi hadde merket noe til flommen ? Flommen? Ja, det hadde jo vært oversvømmelse dagen før ! Nei, svarte jeg, og turde ikke for mitt bare liv si at flommen, jo den var det meg som var skyld i. Jeg hadde jo ikke tenkt over hvor mange kubikkmeter vann det var blitt når vannflaten ble hevet med nesten en halv meter. Heldigvis hadde det ikke blitt noe skade av betydning.

Imidlertid tok fars ferie slutt og vi dro tilbake til byen.

 

Solveig var i mellomtiden blitt syk og var havnet på Bodø Sykehus. Hun var gravid og skulle ha trillinger !

Noe var imidlertid galt og hun hadde fått noe som heter fosterforgiftning. Hun ble bare sykere og sykere, og til slutt døde hun.

Jeg trodde jeg skulle dø selv. Det var som om hjertet mitt ble revet ut av kroppen. Det var den verste sorgen jeg noensinne har kjent. Selv nå når jeg sitter her og skriver dette 53 år senere føler jeg noe av den samme sorgen, så det er nesten, ja ikke bare nesten, det er samme sorgen som fremdeles smerter meg i kroppen helt fysisk. Jeg må ta en pause i skrivingen.---

 

Tiden omkring begravelsen vil jeg helst hoppe over. Det var en grusom tid, og for mor kanskje værre enn for oss andre. Jeg kommer aldri helt over den tiden som forekommer som et svart hull i min hukommelse.

Jeg vil heller huske skjebnesommeren 1943 hvor jeg av mine foreldre ble sendt helt til Bergen for å tilbringe ferien hos mors søster Haldis og hennes mann onkel Lorentz.

 

Skjebnesommeren l943

 

Hvordan mor og far turde å sende meg med hurtigruten fra Bodø til Bergen er for meg fremdeles idag en gåte.Kystfarten var nemlig meget utsatt for angrep, passasjerskip var ingen unntak.Over halvparten av hurtigrutene ble nemlig senket under krigen. Jeg tror helst at hverken mor eller far var klar over hvor farlig det var.

 

Imidlertid kom jeg vel frem til Bergen hvor jeg ble møtt av onkel Lorentz. Han og hans familie bodde på Søråsmyr, ca halvannen mil fra sentrum, dengang var det skikkelig på landet. På grunn av krigen gikk det ikke buss fra byen og helt ut dit, men vi måtte ta toget til Nesttun og ta generatordrevet buss derfra. Denne bussen gikk bare et par ganger for dagen så man måtte passe på korrespondansen, ellers kunne det bli langt å gå.

Søråsmyren var riktignok langt på landet,men ikke mer enn et par hundre meter derfra lå det en hel del hytter som var befolket hele sommeren med en hel familie som bestod av besteforeldre med tre enslige voksne barn som bodde i den opprinnelige hytten, mens alle de gifte barna hadde sine egne hytter rundt omkring på det samme området, som ble kalt Alsakeriet etter familienavnet som den opprinnelige familien hadde. Tilsammen var det seks hytter på området. Senere ble det flere. Her krydde det bokstavelig talt av barnebarn som var helt fra babyer til tyveåringer i alder.

 

En av de første dagene jeg var hos onkel og tante satt jeg sammen med min fetterLorentz Halvor på en haug ikke så langt fra veien. Da kom der en jente forbi og min fetter bemerket da litt nonsajalangt: Der går "kjiket"mitt. Jeg kjente ikke det ordet. men jeg forstod av sammenhengen hva det betød.

Og dermed var egentlig det hele i gang. Dette kjiket var en av Alsakerne og hadde en venninne som bodde hos en av disse Alsakerne. Disse to jentene het begge Turid til fornavn. For at dette ikke skulle føre til misforståelser ble den ene kalt Turid A og den andre Turid S.

Det varte ikke lenge før Lorentz Halvor og jeg tilbrakte mer tid i Alsakeriet enn på "Knausen" som onkel og tantes hus ble kalt. Dette med at Turid A var kjiket til min fetter viste seg å gå fort over. Derimot forelsket han seg i Turid S, og jeg falt totalt for den andre Turiden.

Ukene i Bergen gikk så alt for fort, og det var fælt å skilles fra Turid A.

 

Sydover hadde jeg reist med hurtigruten St. Svithun og far hadde ordnet det slik at jeg kunne reise med den også nordover. Heldigvis gikk også den turen bra, i motsetning til et par turer senere. Da ble den senket i et angrep av britiske fly og en hel masse mennesker både norske og tyske omkom.Mange år senere viste det seg at britene var ute etter et tysk troppetransportskip som var blitt rapportert av norsk etterretning, men som ikke hadde hatt den avgangstiden som var antatt.

Vi får hytte

 

Vel hjemme i Bodø oppdaget jeg at mor og far hadde bygget hytte ved Soløyvatnet, Bodøs største hytteområde. Dette var vel noe av det mest overraskende mor og far gjorde, i all fall under krigen. Hvordan de hadde fått tak i materialer og fikk noen til å bygge opp denne hytten uten noen som helst form for tillatelser, det er mer enn jeg noen gang har funnet ut av.

 

Det var jo ikke noen stor hytte, den var vel heller liten; 4x4,5 m er jo ikke noen kjempehytte, men du verden så mye hygge vi hadde i den vesle kåken! Den sommeren var det mest innendørs vi hygget oss, det var nemlig en av de mest regnfulle somre jeg kan huske.

Ikke det at mor og far var opprådd for noe å gjøre. Nei heller var det motsatte tilfelle: For ikke før hadde vi kommet oss i orden, så var far igang med å danne en velforening for alle som bodde eller hadde hytte rundt Soløyvannet: Soløyvannets Vel skulle den hete. Mor og far gikk igang med å sette opp plakater rundt om, der ble det innkalt til stiftelsesmøte som ble holdt på låven til Ottar Sandberg.

 

Jeg var så flau på mine foreldres vegne at jeg ikke ville være med på denne fiaskoen i det hele tatt. Men jammen kom de ikke igjen utpå kvelden i strålende humør. Det var møtt frem ganske mange mennesker, foreningen var stiftet og far var valgt til formann.

Soløyvannets Vel eksisterte i mange år og de fleste av de tingene som var satt på programmet ble gjennomført: Det ble lagt inn elektrisitet til gårdene rundt vannet og veien ble overtatt av kommunen etter at den var satt i stand. Etter hvert kom det også vei rundt hele vannet.Telefon ble det ganske raskt lagt inn på de fleste gårdsbrukene, det var viktig for f.eks. å tilkalle lege. Det ble også satt igang med å sette ut ørret i vannet. Tidligere hadde det ikke vært noe særlig fisk å få.

Alt i alt hadde vi mye glede av den lille kåken : Setra ble dens offisielle navn, men vi kalte den bare for Spurveredet etter det oppnavnet jeg flere ganger hadde fått.

 

Jeg har rent glemt å fortelle at noe av det første far hadde gjort ettr at vi fikk hus, det var å kjøpe robåt. Den hadde vi liggende rett nedenfor huset like ved moloen. Der var der en liten slipp, og der fikk vi ha robåten i opplag. Den båten var det mye moro med.Men viktigst av alt var at den kunne forsyne oss med fisk bare vi rodde ut et lite stykke. Og mor og far hadde fiskelykke det skal jeg si deg. Heldigvis hadde jeg lært å ro av onle Otto, så jeg fikk jobben med å ro. Fiskelykke hadde jeg nemlig ikke. Følgende historie som er helt sann skulle illustrere dette: Mor og far fisket og jeg rodde. Havet kokte av sei og det var bare å hale inn så fort som mulig. Fisken bet slik at nesten ikke var pauser.Så sier mor: Nå kan du fiske en stund så kan jeg ro. Javel . Med det samme jeg overtok hennes snøre sluttet fisken å bite. Så byttet jeg med far og overtok hans snøre. Det samme gjentok seg. Men når jeg etter en stund overtok roingen igjen bet fisken like villig som før.

 

Kanskje er dette grunnen til at jeg aldri er blitt noen ivrig fisker. For hvem er det som gidder å drive med fiske når man ikke får napp engang.Mange år senere hadde jeg meg en rorbuferie i Nusfjord i Lofoten og der hørte det en liten robåt til. Der prøvde jeg fiskelykken igjen og merkelig nok fikk jeg en fisk, så jeg hadde til middagsmat. Men jeg fikk bare den ene. Når de andre beboerne dro ut kom de igjen med bøttevis av fisk.

 

Krigen tar på oss

 

Vel, tilbake til årets begivenheter. Livet ble stadig verre for folk flest. Matmangelen ble betydelig forverret. De rasjonene som rasjonerings-kortene lød på kunne vi stort sett glemme. Vi måtte være glad til om vi fikk noe som helst av matvarer på kortene. Svartebørsen blomstret og de som hadde penger nok klarte alltids å få tak i både det ene og det andre for priser som var mange ganger så høye som de lovlige såkalte maksimal-priser.

Etter hvert ble det mangel på nesten alle varer.Jeg husker en dag far hadde gitt meg et stort eple mens jeg var oppe hos ham et ærende på kontoret. Uten å tenke meg om begynte jeg å spise på det, mens jeg var på vei hjem.Jeg tror jeg ble spurt av minst 10 helt ukjente mennesker på den korte veien om hvor jeg hadde fått tak i det.

 

Etter at Tyskland hadde angrepet Sovjet våren 1941 hadde de er enorm fremgang på Østfronten i likhet med det de hadde hatt på Vestfronten året før.Før felttoget deres stoppet opp foran Stalingrad i 1942 hadde de tatt enorme mengder med krigsfanger som havnet i fangeleirer bak fronten.

 

En morgen husker jeg mor stod ved kjøkkenvinduet og så ut da det plutselig hørtes en merkelig subbende lyd ute fra veien som gikk rett forbi huset vårt. Mor sa : kom hit og sammen ble vi stående og se på et uhyggelig opptog som gikk forbi. det var hundrevis, ja tusenvis av russiske krigsfanger som langsom subbet seg forbi på veien. Såvidt jeg husker var det høst og regnvær og på den hullete grusveien var det mange store søledammer. Da så vi plutselig at en av de fillete og tildels barbente fangene bøye seg ned for å drikke av det brune sølevannet !

Jeg husker at mor trakk pusten med et dypt sukk og begynte å gråte.

 

Det varte imidlertid ikke lenge før vi ble vant til disse fangene i brune uniformer som ikke bare var fanger, men som også var slavearbeidere for tyskerne.

Det måtte nemlig alle sammen arbeide på det store anlegget som tyskerne hadde satt igang og som etter hvert ble kjent under navnet "Festung Bodø"

Dette arbeidet var meget omfattende: Det inkluderte kanonbunkers av stål og betong, skyttergraver, tilfluktsrom for soldatene, samt endelig en kjempemessig tankgrav som skulle hindre allierte tanks i å komme i land i Bodø og innta byen. Denne tankgraven gikk i en bue rundt byens sentrum, eller det lille som var igjen av det. Det ble laget to porter i muren slik at folk kunne komme inn og ut av sentrum.

 

Disse portene ble fort døpt av folkevittigheten: En ble kalt Perleporten og den andre Nåløyet !

Ja, folkevittigheten ja. Den blomstret under krigen.Nesten daglig hørtes nye vitser om tyskerne eller de norske nazistene.Hvor de kom fra er det ingen som vet, men det hadde heller ingen ting å si bare folk holdt motet oppe og kunne le i den mange ganger fortvilte situasjonen de var i.

Og fortvilt var det mange som var på den tiden. Nazistene begynte nok å merke at krigen måtte regnes som tapt, selv om de ikke ville innrømme det.

 

Vi merket det bl.a. på Soløyvannet hvor nesten alle hyttene hadde innbrudd. De tingene som ble stjålet gjorde det ganske klart at det var tyske soldater som var på ferde.Proviant som folk hadde gjemt unna for en nødssituasjon samt sengeklær, særlig ulltepper ble stjålet over en lav sko. Grunnen var selvsagt de enorme ødeleggelsene som følge av bombingen av de tyske storbyene. Soldatenes familier var blitt husløse og trengte både mat og klær. Og tomme hytter var lette å bryte seg inn i . Store pakker med tyvegods gikk i et kjør til Tyskland hele tiden.

Den lille hytten vår var vel ikke den første de ville bryte inn i, men jeg begynte å bli engstelig når fler og fler av hytten rundt omkring hadde innbrudd.

 

Så en dag fikk jeg høre noe som ga meg en ide.Jeg fikk tak i et par ark med rosa papir i A4-format.Med skrivemaskin skrev jeg på norsk og tysk følgende : Denne hytte er stengt av Helserådet grunnet tuberkulosefaren

Achtung Schwindsucht ! Under dette et rundt offisielt stempel men ved å vri på stempelet (som i parentes bemerket var lånt fra kontoret hvor far arbeidet, nemlig Transportutvalget ) ble teksten helt uleselig.

Dette arket ble slått opp på hyttedøren på vår hytte, og det viste seg å være nok til at vi ikke fikk innbrudd i vår hytte. Alle de andre hyttene rundt om hadde innbrudd.

 

Men tilbake til vitsene. Bergen var etter nazistenes mening den verste Jøssingbyen i hele Norge, og mens jeg var i Bergen i 1943 fikk jeg høre noen av dem: En av fiskehandlerne på Torvet bød frem makrell til en tysker. Nei den vil jeg ikke ha, den spiser jo mennesker. Ja vel, svarte fiskeren og bød frem en horngjel:denne er ikke bedre,den har grønne bein. Den spiser uniformen også !( Jeg får vel tilføye for de nye generasjoner at tyskerne hadde grønne uniformer.)

En annen gang var det en tysker som kom forbi en kjuagutt som satt nede på Bryggen og leste en avis. En tysker stoppet og så at avisen var London Times fra dagen før! Hvor har du fått denne avisen fra ropte tyskeren. Fått han svarte gutten, eg håller an !

 

Da den tyske general Rommel var på besøk i Bergen ble de holdt stor parade. Etter at paraden var slutt ble folk stående, og en av de tyske vaktene spurte hvorfor folk ikke gikk hjem: Vi venter på Montgomery ble det svart, han bruker alltid å være like i helene på Rommel !

En da gikk ryktet at alle symaskiner skulle innleveres til tyskerne. De skulle bruke dem til å falle de allierte i ryggen!

Med en masse slike mer eller mindre bløte vitser holdt vi humøret oppe.

Ellers var de illegale avisene som sirkulerte blandt folk viktige. Et faktum var det at det å drive med illegale aviser var noe av de farligste som fantes av illegalt arbeide.

 

En pussig historie på dette område var at denne byoriginalen Gustav A. Nilsen som faktisk var passivt medelm av N.S. hadde begynt å få kalde føtter og hadde begynt å skrive av nyheter som han hørte på radio fra London. Denne" Tuill- Gustav, "som folk kalte ham, hadde en skrivemaskin og på den skrev han ned de nyhetene han fikk med seg, og ved hjelp av blåpapir fikk han laget en tre-fire kopier som han delte ut til kjente. Som N.S.-medlem hadde han lov å ha radio. Imidlertid hadde han ikke noe særlig skolegang og ortografien hans ble deretter. Jeg husker at far komhjem med disse "bulletinene" og at vi hadde stor moro av stavemåten på de forskjellige navnene, særlig de russiske stedsnavnene for ikke å snakke om de russiske generalene, ja også de engelske navnene hadde han sin egen stavemåte for. Særlig husker jeg hvordan han hadde stavet Churchill. Det var blitt til Sursill !

Siste krigsvinter

 

Høsten 1944 fikk jeg halsesyke, og ble lagt inn på sykehuset. Det var en lite hyggelig tid å være syk i. Til stadighet gikk det flyalarm og da måtte vi pasienter ligge under sengene. Der var det også lagt madrasser som vi kunne ligge på under angrepet.

 

Sykehusoppholdet endte med at de konstanterte noe jag alltid hadde trodd. Det var betendte mandler.Men fordi jeg var syk kunne de ikke operere. Kom igjen senere var beskjeden. Ja så ble jeg skrevet ut da, og begav meg hjemover til fots med en liten koffert i neven.Jeg var ikke før kommet ut av sykehusets område før det kom en fryktelig haglskur, og samtidig gikk flyalarmen ! Jeg kastet meg ned i en liten kjellertrapp og krøp sammen i bunnen av trappen. Jeg hørte ikke noen bombenedslag, men luftvernkanonene brakte løs med noen smell som fikk det til å gjøre ondt i ørene mine. Jeg hørte også noen små lyder oppe på fortauet like ved der jeg lå. Litt etter gikk faren over signalet og jeg karet meg opp av kjellertrappen.Da jeg så meg om på fortauet så jeg noen hull i laget av hagl som hadde kommet ned. Jeg ble nysgjerrig og når jeg begynte å late fant jeg flere metallbiter. Det var små splinter fra luftverngranatene som hadde laget den rare lyden jeg hadde hørt. Det var fresingen av glødende metall i haglkornene jeg hadde hørt. Lenge gjemte jeg på en av disse splintene, men nå har jeg mistet den. Det er ikke noe savn forresten.

 

Etter dette sykehusoppholdet sendte mor og far meg inn til en familie i Breivik i Salten. Der bodde jeg i flere uker og fikk både god mat og melk som jo nsten var umulig å få i Bodø by.Der inne i den lille bygden merket de ikke mye til krigens hverdag, de manglet selvsagt en del ting , men det kunne ikke sammenlignes med alt det som var umulig å få tak i i byen.

Jeg husker at de hadde egg, melk, kjøtt og nok brødmat, mens det eneste vi i byen hadde nok av , var poteter. Ja, poteter var det faktisk kronår på i 1944. Bønder fra distriktene rundt Bodø kom faktisk til byen med hest og vogn og dro fra hus til hus og tilbød poteter. Senere har jeg fått høre redselshistorier om folk i Oslo og Bergen som ikke engang hadde poteter å spise. I Bodø kom folk rundt med en slags kvern som de malte poteter på og laget potetmel. De kunne også lage en slags gryn av poteter som kunne brukes som en slags sagogryn.Nød lærer naken kvinne å spinne !!

 

Vel, året 1944 gikk mot slutten og folk begynte å tenke på julen.

Presanger var det nesten ikke mulig å få tak i; nesten alt var mangelvare.Jeg husker at jeg syns at jeg snart var for stor til å lese guttebøker. Jeg kunne tenke meg å kvitte meg med de fleste av dem for halv pris. Dette nevnte jeg for noen kjente og dermed begynte folk å komme i store strømmer hjem til oss for å kjøpe bøker. Etter et par dager var hele min samling av guttebøker (ca 200 tror jeg ) tørket vekk, og folk fortsatte å komme eller ringe. Snakk om salgssuksess !

Hvor mange ganger har jeg ikke angret på det salget. Mange av disse bøken er idag klassikere og ikke mulig å få tak i.

 

En slags jul ble det likevel. Jeg husker at det var problemer med å få tak i papir til å pakke inn gavene med. Vi hadde vært så forutseende å ta vare på julepapiret fra året før, og ved hjelp av det husker jeg at vi klarte å få til fine pakker tross alt. Det eneste problemet var at vi måtte fjerne tidligere års påskrifter fra papiret. Det var nemlig heller ikke mulig å få tak i såkalte julemerkelapper til å henge på pakkene. Derfor hadde folk skrevet sine fra og til-hilsener direkte på papiret.

Det var av de små problemer i en krigstid, men av de man husker likevel.Det eneste fine denne høsten var at det i Nordnorge var nok av poteter. Det var faktisk så mye poteter at bønder fra området rundt Bodø kom rundt med hest og vogn for å tilby poteter i sekkevis på dørene. I den forbindelse dukket det opp noe helt nytt, nemlig "potetmel- og sagogryn makere."Det var folk som kom rundt med en slags kvern som de puttet poteter i og så kom det potetmel ut i den andre enden. Likedan kunne de lage sagogryn-erstatning med en liknende metode.

 

Det triste med dette var at det i resten av landet var en prekær mangel på akkurat poteter. Jeg ble senere fortalt av Turid at alt de fikk i Bergen av julemat var en liten pose av de ettertraktede fruktene. Det kom riktignok en pakke hjem til dem med bud fra Fylkesbåtane. Den inneholdt rene rikdommen, nemlig en hel side pinnekjøtt, bergensernes favoritt-julemat. Hele familien tryglet om at de måtte ta denne gudegaven til julemat, man mannen i huset holdt på at dette ikke var deres mat.Og julen gikk med de elendige rasjonene som knapt var halvparten av det som trengtes, særlig til barna i huset.Mellom jul og nyttår kom det et spørsmål etter pakken. Det viste seg at det var en med et navn som lignet som skulle ha den dyrebare maten.

 

Men tilbake til Bodø. Det ble en noe mager jul også hos oss. Men det var nyttåret som ble virkelig dramatisk. Saken var at jeg hadde kaniner sammen med en naboguttsom vi kalte Storeper.

I et lite hjemmelaget skur bak huset vårt hadde vi kaniner. En sort og en hvit hver hadde vi, og jamen jobbet vi med å skaffe mat til dyrene våre. Om sommeren var det greit, med nok av løvetann over alt. Verre ble det når vinteren satte inn. Heldigvis fikk vi kjøpt noen sekker med høy av en mann som hadde, og ellers fikk vi det som fantes av matrester, både hjemme og av naboer som hjalp til.

 

Men så en morgen var døren til skuret brutt opp og de to hvite kaninene var borte.Vi ble begge veldig lei oss og gikk rundt i nabolaget og spurte om noen hadde sett noe, og da var det en gutt som kom bort til oss og sa at hos NN hadde de hatt kaniner til middag dagen før.Disse folkene var kjent som nazister. Jeg sa da omtrent følgende til denne gutten: Du skal se det er de som har tatt dem. Mere ble det ikke sagt, og jeg kunne ikke vite at denne dumme gutten gikk rett bort til NN og sa omtrent følgende: Han Engengutten har sagt at dokker har stjålet kaninene hans.

 

Samme kveld, det var forresten nyttårsaften, Skulle mor og far og jeg til Gunnar Nilsens i nyttårsbesøk. Mens vi holdt på å gjøre oss klar ringte det på døren, og jeg gikk ut for å åpne. Der stod det en svær kar i frontkjemperuniform med to kaninskinn over den ene armen og en pistol i den andre !

Han skjøv bare meg til side og gikk inn i stuen hvor mor og far var.

Han var rasende og sa at vi hadde beskyldt han for å ha stjålet kaninene og at han nå skulle skyte far !

 

Jeg har vel senere sett tusen gangsterfilmer med liknende situasjoner, men det som skjedde nå har jeg aldri sett igjen :

Mor styrtet frem og skjøv den svære mannen foran seg mot døren, ut i entreen og derfra ut i bislaget og så ut på trappen, hvor der stod en hel gjeng med guttunger som antagelig hade fulgt med for å bivånde det so skjedde.

Mor bare smelte døren igjen etter ham og gikk inn i stuen.Deretter kom reaksjonen. Heldigvis gikk den fort over og vi ble enige om at vi skulle begi oss i besøket hos Gunnar og Sarah Nilsen hvor vi hadde en koselig nyttårsaften sammen

Heldigvis ble dette den siste nyttårsaften under krigen. Men de siste månedene ble hårdere enn tidligere. Matmangelen ble mere merkbar enn tidligere. Heldigvis hadde vi fisk og poteter, noe som vi senere hørte var mangelvare sydpå.

Rasjoneringskortene vi hadde ble mer eller mindre ubrukelige, fordi det ikke fantes de varene vi skulle ha engang på kortene.

Mitt all denne elendigheten skulle jeg begynne på konfirmasjonsundervisning for å bli konfirmert til våren.

 

I den forbindelse husker jeg en episode som skjedde på ettervinteren.Vi hadde månedslov og det betød at vi hadde fri mandag. Samme dag som vi hadde konfirmasjonsundervisning om ettermiddagen. Vi dro da to av oss opp på hytten vår om lørdagen og hadde en fin skitur om søndagen.

Mandag formiddag stengte vi hytten og ga oss i veg ned til Bertnes for å ta bussen til byen. Det var blitt mildvær og et skikkelig klabbeføre. Derfoe brukte vi lenger tid enn beregnet for å komme oss ned til riksveien.

Vi var kommet nesten frem da vi så bussen komme og stoppe på Bertnes for å sette av og ta opp passasjerer. Da skal jeg si vi fikk fart på bena. vi løp for livet for å nå bussen. I krigens siste år gikk det nemlig bare en buss om morgenen og en om ettermiddagen, så hvis vi ikke nådde den bussen så ville vi være nødt til å gå til byen i det griseværet og neppe nå konfirmasjonsundervisningen den dagen.

 

Men idet vi kom ned til veien gikk bussen fra oss !

Nå var gode råd dyre.! Vi løp og skrek etter bussen at den måtte stoppe, men intet hjalp. Den bare kjørte fra oss.

Vi ga opp og fikk pusten igjen. Men da skjedde et under. Bussen stoppet på toppen av den lille bakken et par hundre meter lenger borte; sjåføren kom ut og gikk bak bussen og kløv opp på taket hvor det lå flere papirsekker med knott. For dem so ikke vet hva knott er skal jeg fortelle atunder krigen gikk bilene med knott i stedet for bensin som det ikke var mulig å få tak i. En slik bil hadde en slags ovn montert bak. På denne "ovnen" fylte man godt tørket ved som var kuttet opp til små briketter kaldt knott. Disse ble antent og fordi trekken var strupt ned brente knotten svært langsomt. Derved ble det utviklet røkgass som var brennbar. Denne gassen ble ledet frem til motorenog ved antenning fikk den bilens motor til å gå.

 

For å foreta en lenger tur måtte man ha med seg flere sekker med knott, og en buss trengte ganske mye bare for å kjøre noen få mil.

Denne bussen mått altså "bunkre" akkurat etter at den var kjørt fra oss to.Vi løpfor harde livet for å nå igjen bussen. Vi ropte og skrek, men sjåføren var så opptatt med sitt at han intet hørte. Han fylte ekkens innhold på toppen av generatoren som denne "ovnen" het, og så gikk han inn i bussen igjen. Jeg skal si vi løp for å nå igjen denne gjenstridige bussen, men den kom seg igang akkurat idet vi nådde den !

Det eneste vi fant på nå var å ta tak i bussens bakre støtfangere.

Det gjorde vi og dermed så sto vi bak bussen og snørekjørte, kan man nesten si. Ja "sto" er vel ikke helt i overensstemmelse med sannheten, vi satt vel nærmest på huk der vi hang på bak bussen.

Til å begynne med syns vi det var spennende. Vi regnet jo med at bussen ganske raskt ville stoppe for å ta opp eller sette av folk. Men der regnet vi feil, for bussen bare gikk og gikk uten så meget som en liten pause slik at vi kunne løpe frem til sjåføren og bli tatt opp som vanlige passasjerer.

Men intet skjedde, bussen bare gik og gikk. Og slik hang vi hele tiden, helt frem til byen. Jeg skal si deg det var to gutter som var temmelig trøtte i bena, der vi stive og støle slapp taket i bussen når den endelig stoppet i Bodø sentrum.

 

Vi nådde konfirmasjonsundervisningen..............

Vinteren var seig og den tok aldri slutt, syns jeg. Langt om lenge ble det påske og mor og far hadde fått invitasjon om å komme inn til Valnesfjord for å være i påsken hos familien Furnes som vi var i slekt med.

Jeg tror fru Furnes var fars tremenning. Mannen var veioppsynsmann der inne. Det er bare fire-fem mil dit, men for å reise så langt måtte man den gang ha reisetillatelse. Hvordan far klarte å skaffe det er et mysterium, men inn kom vi i et hvert fall, og tilbrakte er fantastisk hyggelig påske hos familien Furnes.

 

Påsken var sen det året, jeg tror vi reiste tilbake den 25. april hvis jeg husker rett.

Freden bryter løs

 

Den første helgen etter 1.mai var vi et par stykker atter igjen på hytten og kom igjen om søndagen.

Dagen etter var det som vanlig konfirmasjonsundervisning og da den var slutt og vi var på veg hjem hørte vi en merkelig lyd. Det var noen gutter som hadde fått tak i en stortromme som den ene av dem gikk og slo på med en primitiv klubbe. Dette ga et voldsomt ekko i husene rundt omkring og vi løp bort for å høre hva dette var for noe. En av guttene ropte: Det er fred, og marsjerte videre. Flere av oss sluttet oss til dette merkelige opptoget og vandret gjennom gatene på vei ut mot Svenskebyen hvor jeg bodde. I mot oss kom der en politi i den grågrønne naziuniformen som vi hadde lært å frykte gjennom fem lange år.

"Slutt med det levenet !" Skrek han til oss. "Og kom dere hjem!"

Men for første gang på lang tid hadde kommandotonen hans ingen virkning. Og vi marsjerte videre utover mot Svenskebyen. Vel hjemme, sa jeg til mor og far etter å ha fortalt den store nyheten :Hvor er champagnen som vi har gjemt på så lenge. Da så de på hverandre, litt flaue syns jeg. Hva er det i veien ? Og så måtte de tilstå at de hadde åpnet flasken på lørdagen før. Da hadde nemlig nyheten om at Tyskerne hadde kapitulert i Nordtyskland og Danmark blitt tolket slik at det også gjaldt Norge, eller Festung Norwegen som tyskerne kalte Norge. Heldigvis gikk det bare tre dager før de også kapitulerte i Norge.

Dette var altså 7.mai, og dagen etter var den offisielle kapitulasjonen, men allerede om kvelden den 7.begynte feiringen. Det var en gledesfest av dimensjoner, og festen varte ganske lenge, faktisk i flere måneder.

 

Det varte ikke mange dagene før mor fikk beskjed om at hun måtte se å få åpnet Turisthytta på Rønvikfjellet. Det fantes jo ikke noe restaurant i hele byen som var av noen størrelse. I løpet av den sommeren fikk mor og far mange ineteressante gjester, som for eksempel kronprins Olav som kom med fly oppover kysten for å besøke Nordnorge. Da bodde vi på to rom på toppen av Turisthytta, og det ene rommet ble ryddet som en slags salong hvor Kronprinsen kunne trekke seg tilbake. Noe av det første Kronprinsen spurteom da han kom opp til oss var om det var mulig å få høre nyhetene på radio. Men vår radio var jo beslaglagt av nazistene og vi fikk den heller aldri tilbake. Imidlertid hadde kjøkkensjefen vår en radio på rommet der hun bodde og den fikk vi låne . Selv sto hun jo på hodet for å lage middag til hans kongelige høyhet. Da far kom bærende på radioen fortalte han dette til kronprinsen. Dette fant han komisk og kom med følgende bemerkning: Da får ikke kokka høre nyhetene, sa han, og slo opp en god latter mens far holdt på med å koble til radioen.Den latteren glemmer jeg aldri.

Den samme Olav hadde ellers en fabelaktig hukommelse for ansikter; for da far den samme høsten var i Oslo fikk han plutselig se kronprinsen komme kjørende forbi. Far sto på fortauet og tok av seg hatten da han så hvem som satt i bilen. Og til fars store forbauselse vinket kronprinsen til ham. Far snudde seg , men bak ham stod der ingen.

 

Selv var jeg mest lysten på å reise til Oslo for å hilse på alle gamle venner igjen. Men det var ikke så lett å få reise. Hvor du enn skulle måtte du ha reisetillatelse. Riktignok kunne du reise korte strekninger uten slik tillatelse, men skulle du langt avsted måtte det reisetillatelse til.En mulighet var det: nemlig å ta "Mosjøruta" til Mosjøen. Derfra kunne du få en jernbanebillett 80 kilometer videre. Men så måtte du sykle videre. Hvilket jeg gjorde.Det tok litt tid, men du kom da frem. Det gikk ikke så mange tog på Nordlandsbanen den gangen, men hvis du var heldig så kunne du ta toget 80 nye kilometer. Hvilket jeg gjorde, så etter et par dager var jeg kommet helt til Verdal hvor jeg, såvidt jeg husker, oppsøkte min tante Tillas søster og fikk overnatte hos henne og mannen som var bestyrer på Samvirkelagets elektriske avdeling i Verdal. Derfra fikk jeg kjøpt billett til Trondheim, hvor fars fetter "onkel" Simon lot meg få husrom.

 

Til Dombås var neste etappe.Derfra gikk det fint nedover bakke til Lillehammer, Hvor onkel Thorvald (Kløvstad) var gjestfri og tok imot meg.Derfra syklet jeg videre til Gjøvik for å hilse på familien Granvin som var blitt forøket med en liten gutt, Svein Arne, som de hadde adoptert i mellomtiden.Det var trivelig å få møte "onkel" og "tante" igjen !

Etter noen trivlige dager på Gjøvik gikk turen videre. Denne etappen ble påbegynt med Norges eldste båt, hjulbåten Skibladner som den gang var omtrent 100 år gammel og som, i skrivende stund, er blitt enda 50 år eldre, men fremdeles pløyer Mjøsas bølger !

 

Med Skibladner kom jeg meg til Eidsvoll. derfra gikk det an å reise helt til Oslo uten "løyve". Med en gang vi la til Kai ved Eidsvoll var det et kappløp uten like for å komme seg med toget, men for en sprek sekstenåring var det greit nok.jeg kom meg lett inn på toget. Men for et tog: Et gammelt damplokomotiv som trakk noen antikverte vogner etter seg.Den vognen jeg fikk plass i hadde parafinlamper som belysning i taket og plysjseter ! Den hadde sikkert vært en førsteklassevogn i gamle dager. Jeg tror vi brukte fire timer til Oslo Ø. Da var det nesten midnatt og jeg turde ikke å ringe til tante Esther og onkel Wilhelm så sent. Det endte med at jeg la meg i soveposen på gulvet i venteværelset og sov relativt godt til jeg tok toget til Nordstrand neste morgen. Det var fint å treffe familien Sanne igjen. De hadde kommet seg vel gjennom krigen. Til og med eldste sønnen som hadde seilt i alliert tjeneste under hele krigen hadde kommet seg igjennom med livet i behold.

 

Mens jeg var hos onkel og tante på Nordstrand fikk jeg brev fra mor og far om at mors nevø, min fetter Alf, skulle gifte seg. Og jeg var hjertelig velkommen i bryllupet. Her var det bare å komme seg videre, neste stopp Kristiansand. Men det var lettere sagt enn gjort. Reiserestriksjonene var fremdeles ikke opphevet. Så her gjaldt det å være kreativ: Først til Drammen. Det var bare fire mil så det gikk greit. Der gjaldt det å forhøre seg om hvilke tog som gikk videre og som det gikk an å komme seg med.

Joda, det gikk et tog til Kristiansand, men uten reisetillatelse kunne man bare komme til Neslandsvann, tror jeg stasjonen het.Men det toget gikk ikke før sent på dagen så her g jaldt det å smøre seg med tålmodighet.

 

Vel, kvelden kom, og med billett til den nevnte stasjon gikk jeg på toget.Til min forbauselse var det bare sovevogner på dette toget, men fet var bare beregnet med sitteplasser. Det varte imidlertid ikke lenge før vi fire som satt der hadde fått slått opp de tre køyene og lagt oss nedpå. Heldigvis var det i kupeen en mor med et lite barn som kunne ligge sammen med moren, så på den måten ble det liggeplass til oss alle.Men kaldt var det å ligge der uten sengklær. Det var bare jeg som hadde sovepose og som derfor hadde det noenlunde behagelig.

Men midt på natten ble vi alle vekket : Vi var kommet til Neslandsvatn, og lenger hadde vi ikke billett noen av oss. Nå var gode råd dyre , men vi visste at det bare var en ting å gjøre, nemlig å prøve å få kjøpt en billett videre. Alle hadde tydeligvis hatt samme tanken, for ut av vognene styrtet folk og inn på billettkontoret. Heldigvis kom jeg ikke først i køen, for han som sto foran luken og ville ha billett ble spurt om han hadde reisetillatelse.Det hadde han selvfølgelig ikke og der ble en lenger diskusjon med ekspeditøren, som ga seg til slutt. Han var vel ikke så veldig motivert heller.Hvis alle skulle hatt reisetillatelse for å komme seg videre ville vel toget nesten blitt tømt. Og etter at han hadde gitt etter for førstemann var det ingen spørsmål lenger etter løyve.

Vel ankommet til Kristiandsand ble jeg hjertelig motatt av tante Tilla, som ellers hadde huset fullt. Der bodde Trygve, Alfs bror, som hadde fått sin skotske kone med to barn, til Norge. Men det gikk.Der det er hjerterom osv.Alf og Anni sitt bryllup ble holdt i et lokale ute på byen og det ble feiret til den lyse morgen. I bryllupet var Annis søster «Lassa» og hennes venninne Kari som jeg selvfølgelig ble forelsket i, i alle fall for den kvelden ! Senere ble det ikke noe mer med det.

Hjemreisen til Bodø gikk helt smertefritt, fordi far hadde skaffet meg en legeattest som gjorde at jeg fikk reisetillatelse pga sykdom.

 

 

På skolebenken igjen

 

Jeg var nå kommet til 4.gym som det het den gang.Det tok den gang 5 år å få artium som det het den gang.Idag heter det bare videregående skole. Jeg skulle med andre ord ta examen artium våren 1947.

Men slik gikk det ikke. Høsten 45 ble jeg syk og ble liggende hjemme i flere uker.Mor var selvfølgelig redd for at det skulle være noe alvorlig, men det var visstnok bare en lungebetennelse.

Men det var imidlertid ille å være borte så pass lenge fra skolen, og etter samtale med rektor ble jeg tatt ut av skolen foreløbig. Jeg hadde deretter en lang rekonvalesens inne hos familien Furnes i Valnesfjord.

 

Etter at jeg vel var restituert og tilbake i Bodø, var det meningen å komme igang med selvstudium for ikke å komme helt i bakleksen med skolearbeidet.Det var umiddelbart klart at jeg ikke kunne fortsette i 4.gym.,men måtte ta sikte på å begynne om igjen i 4. til neste høst.Det krevde ganske stor selvdisiplin å sitte hjemme og lese, men det gikk på et vis.Jeg strevet felt med matematikken, som vel er det fag jeg alltid hadde hatt et noe anstrengt forhold til.Men, det gikk, og høsten 1946 var jeg vel tilbake på skolen. Den var nå kommet i nye lokaler innerst i byen ved den såkalte «Snippen».Der sto det en diger barakke som var bygget til et stort sangerstevne like før krigen. Den hadde overlevd bombingen i 1940 og var blitt innredet til en provisorisk kirke (interrimskirke). Men den var stor nok til å romme endel klasserom i tillegg. Denne barakken lå like ved Rensåsen, og like over toppen av Rensåsen hadde tyskerne bygget et lasarett som også ble innredet til skole.Og like ved Sangerhallen lå det nok en barakke som også ble brukt til skole. Det var primitive forhold, men likevel bedre enn de lokalene vi hadde hatt ute på Hærnes og senere, på slutten av krigen, på loftet i Nordlandsmuseet.

 

Vel, jeg kom jo en klasse ned og kom da sammen med mange av mine beste venner, rent bortsett fra at jeg hadde samme alder som de andre i klassen. Jeg hadde jo begynt på Møllergata skole som seksåring.Så, aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Som klasseforstender hadde vi en kjempe av en mann som het Håvard Hansen. Han underviste i Engelsk og inngjød stor respekt .Men vi lærte en god del engelsk av ham, så han skal ha stor takk for det.

Engelsken har jeg hatt stor nytte av i livet.Ja , språk i det hele tatt. Men til tross for at jeg hadde tatt en såkalt engelskartium syns jeg ikke at jeg virkelig behersket engelsk før etter at jeg hadde bodd i England en tid. Jeg tror at foreldre kunne gi barna sine en skikkelig god ballast med i livet om de sendte dem ut og til de respektive land for å lære vedkommende språk bedre.Tenk deg at barna fikk en sommerferie i henholdsvis Frankrike, Tyskland og England .Ja gjerne Spania og Italia også.

Tysklæreren vår, var fra Haugesund opprinnelig og hadde ikke de helt store pedagogiske evner, for å si det mildt. Han kunne sikkert masse tysk, men det var jo ikke det mest populære språket på den tiden, så jeg syns ikke jeg lærte så mye tysk av ham at det gjorde noe.

Fransklæreren vår het Skaflestad (?) og var i grunnen allright.Han var bergenser og hadde dermed den rette franske skarringen, som ifølge en teori egentlig er en talefeil. (Si ikke dette til en bergenser,men det er blitt meg fortalt at det var en av hoffdamene i Ludvig XIV`s hoff som ikke kunne si tunge-r.Kongen syns det var sjarmerende og apet etter henne og da varte det ikke lenge før hele hoffet skarret. Deretter bredte skarringen seg ut over hele Frankrike og derfra videre. Bl.a. til Bergen og omegn .) Vi hadde også andre originaler som lærere.Bl.a. «frk.G» som vi gutter syns var veldig sexy. Henne hadde vi i realfag.

 

Ellers var det hyggelige klassekamerater i denne nye klassen. Flere av dem hadde jeg jo gått sammen ,med tidligere.For det var flere enn meg som ikke hadde hatt den normale progresjonen som det så fint heter i dag.Det morsomme var at pga det, hadde vi vel flere søskenpar i vår klasse enn vanlig.Min venn Per-Henrik hadde fått sin bror Finn-Henrik i samme klasse. Det samme var skjedd med Arne Wilhelm og broren Finn. Videre hadde vi Marie Opheim og hennes søster Bjørg.

En del av elevene stakk seg ut. Noen pga sine kunnskaper, andre av helt andre grunner. Det skal jeg kanskje komme tilbake til.

 

Men først må jeg fortelle om Den fine turen Per-Henrik og jeg hadde sommeren 1947. Vi bestemte at nå ville vi ut av landet, og dro på haiketur til Sverige. Og jamen var vi heldige. Etter å ha trasket noen hundre meter innover riksveien fra «Snippen» kom det en bil og vi viftet med tommelen. Og under over alle undere; den stoppet. Da først så vi at det var en drosje.Jeg løp bort til den og sa til sjåføren at vi ikke hadde sett at det var en drosje, men sjåføren sa : Bare hopp inn. Jeg har hatt en passasjer fra Mo i Rana og vil gjerne ha litt selskap på hjemturen . Snakk om flaks ! vi fikk sitte på med den drosjen helt til vi var på Saltfjellet. Der sa vi takk for oss og begynte å gå mot Sverige. Vi kom ikke mange metrene før vi kom til elven. Den forsøkte vi å krysse i over en time før vi ga opp.Vi gikk da et stykke tilbake langs veien og oppdaget da at det rett bak nærmeste sving var en bro ! Den hadde vi ikke lagt merke til når vi satt i bilen.

Vel over Saltdalselven gikk det radig inn over Flatviskis som det heter. Sent på natt slo vi opp teltet vårt like ved Graddis Turiststasjon.

 

Neste morgen gikk vi bort til Turiststasjonen som også var tollstasjon og fikk stemplet passene våre.Deretter ga vi oss i veg innover vidden og inn i Sverige.Vel over grensen (som faktisk var markert med et flere meter høyt gjerde, noe som hadde med reindriften å gjøre) fant vi utpå kvelden frem til en gamme som hadde et uthus på høye ben ved siden.Dette lille uthuset hadde to dører, en på hver side. En var låst, men den andre var ulåst og når vi åpnet døren var der hengt opp et par saueskinnfeller der.I tillegg sto der en spade og en øks. Dette var svenskehjelp til flyktninger som hadde kommet over grensen under krigen.

 

Etter å ha drøftet saken litt fant vi ut at å ligge i gamme var bedre enn telt. Blandt annet var det i motsetning til telt ganske kjølig,selv om solen stekte ute. I tillegg kunne det brennes bål i gammen , noe som holdt myggen ute pga røken.

 

Før jeg går videre i historien tar jeg her et lite innskudd.Forleden dag fikk jeg nemlig et brev med forespørsel om jeg kunne tenke meg å være med på studentjubileum i Bodø neste år.Og det er femtiårsjubileum det dreier seg om !!!

Det er helt utrolig at det er gått så mange år.

Det har hendt en hel masse,men tiden har gått helt utrolig fort, syns jeg.Det er rart å tenke på at det virkelig er gått 49 år siden jeg strevet med å ta artium som det het den gangen.