Jagerflygerne

Fra Libya til luftige løfter

 

BODØ (VG) Jagerflygerne som høstet internasjonal ære i Libya, frykter for fremtiden. Kunnskap og ferdigheter som er bygget opp gjennom flere tiår, kan forsvinne med et noen pennestrøk.

Av Frithjof Jacobsen 14. juni 2013 En reportasje klippet fra VG pluss

 

Du går rundt den på femten sekunder. Den er grå og velbrukt, og stelles av en del godt voksne menn. Nå skal den snart pensjoneres.

 

Parkert under et gresskledd betongtak langs rullebanen på Bodø lufthavn er det ikke noe fryktinngytende syn det F-16-flyet som gjør seg klart til å ta av.

 

Men vi holder oss på trygg avstand tegner Hagen og jeg. Vi har nettopp fått høre at luftinntaket under flykroppen sluker mennesker som kommer i veien for det når motoren er i gang.

Dødelig presisjon

 

Men dette er ikke det farligste med flyet. Det farligste skjer når en nordmann, etter flere års opplæring og trening, setter seg ned i den lille cockpiten, og tar av med noen tonn bomber hengende under vingene. Da blir flyet en maskin som leverer dødelige ødeleggelser med høy presisjon.

 

Luftmakt, som det heter på militærspråket, er rike lands foretrukne voldsmiddel, når ord og diplomati ikke lenger fungerer, og det er tid for å bruke våpen. Slik man besluttet å gjøre i Libya i 2011. Flyene, flygerne og alle de andre mannskapene vi møter her i Bodø var med på det. En av de dødeligste og største militæroperasjonene Norge har utført.

 

Fortsatt er de som var med på dette, preget av det. Plutselig ble det alvor, det de hadde trent så mye på. Flere av dem måtte ta avgjørelser om liv og død ut fra hva de så på en ørliten skjerm på høyre side av cockpiten.

Flyprat i Washington D.C.

 

Etterpå er Norges Libya-bidrag rost opp i skyene av våre store partnere i NATO. Etter Libya fikk til og med Jens Stoltenberg endelig besøke Barack Obama i Det hvite hus. En av tingene de snakket om da var Norges kjøp av nye kampfly.

 

Ti, tolv år fra nå er nemlig alt det tegneren og jeg ser her oppe historie. Da er F-16-flyene skrapmetall og basen i Bodø lagt ned. De nye F-35 kampflyene skal holde til på Ørlandet og ha et mindre ekstrahjem på Evenes.

 

Faktisk kan det være over før den tid også. For da Forsvaret bestemte at Trøndelag skulle være kampflyenes hjem, mens hytta skulle ligge på Evenes, bestemte de samtidig at Bodø skulle tappes for oppgaver og fly med det samme.

 

F-35 er en gigantisk investering. Norge kommer til å ha et kampflyvåpen som er mye større og mer slagkraftig enn størrelsen på landet vårt skulle tilsi. Mye dyrere også. Oljelandet Norge har tatt seg råd til et flyvåpen som mange større nasjoner bare kan drømme om.

 

Norsk territorium er enormt stort når vi tar med havet. At kampfly er viktige for å kunne beskytte norske interesser i et så stort område er innlysende.

NATO-kontingenten

 

Like viktig er flyene som bidrag til NATO. Når Norge velger å kjøpe nesten 50 særdeles kostbare fly, er det ikke bare for å beskytte vårt eget luftrom. De nye F-35 flyene kommer til å bli det et av de største og mektigste bidragene Norge kan tilby NATO når alliansen spør. Slik gjør et lite og søkkrikt land seg attraktivt som en del av en forsvarsallianse.

 

Men fly til flere milliarder er ikke nok. Uten folk med tusenvis av treningstimer og årevis med erfaring er flyene og våpnene bare metall og mineraler.

Ekstremt

 

Moderne luftkrig er ekstremt avansert. Den krever flygere og teknologi som kan slippe bomber med høy presisjon. Alternativet er store sivile tap. I dagens konflikter er store sivile tap katastrofe, og må unngås.

 

Derfor må dagens jagerflygere, og hele det apparatet som er laget for å få dem opp i luften med det rett utstyret, trene på mange forskjellige oppgaver. Det som ikke er trent og terpet på, kan ikke gjøres den dagen det er alvor. Man tar ikke den slags risiko i denne bransjen.

 

I dag regnes de norske F-16-flyene og mannskapene som hører med, som noe av det beste i NATO. Det er resultatet av årelang trening, og årevis med teknisk erfaring.

Vil ikke flytte

 

Veldig mye av denne erfaringen bor i Bodø. Målet er å få den med til Ørlandet, men det er ikke lett. Mange slutter i jobben fordi de ikke vil flytte på seg. Særlig teknisk personale.

 

Flymekanikere og andre teknikere på dette nivået kommer ikke ferdig utdannet fra fagskolen. Når de slutter kan de ikke erstattes med en gang. Her i Bodø er omtrent 20 prosent av disse vekk. Det betyr omtrent like stor reduksjon i antallet flytimer.

 

– Når vi flyr mindre, så får vi trent mindre. Det betyr til slutt at vi ikke er i stand til å gjøre alt det vi kan i dag, sier major Gøran Hoel, nestkommanderende for 331-skvadronen. Hoel er blant de eldste og mest erfarne av dagens norske jagerflygere, og har vært med på flere skarpe operasjoner, sist i Libya.

 

Bekymringen uttrykkes flere steder rundt om på basen. Den er forståelig. Forsvaret sliter med konkurranse fra resten av arbeidslivet.

Ikke attraktivt

 

De flinke folkene er ikke lette å holde på. Flytting og pendling er lite attraktivt. Det gamle forsvarslivet, der mannen ble beordret rundt om i Norge og verden med noen års mellomrom gjennom hele karrieren, mens koner og barn fulgte med, fungerer ikke for så mange lenger.

 

Dette ser ikke ut til å ha sevet helt inn hos generalene som styrer Forsvaret. Det er det nødt til å gjøre. Uten de rette folkene, får vi lite igjen for alle milliardene vi bruker på nye fly.

 

Det hjelper heller ikke å tenke at det ordner seg på sikt. Libyakrigen kom til Norge på to dager. Den neste kommer kanskje like kjapt. Forsvaret kan ikke stenge butikken mens det pusser opp.

Jagerflygerne

Gamle Bodø post@gamlebodo.com arne engmo