Bodøminner

Bodø-minner 1 Publisert i Nordlandsposten november1971

Publisert i Nordlandsposten 1971

 

Nå har vi i flere år med glede lest Marie Bjørnlies epistler fra det gamle Bodø, så nå fikk jeg selv lyst til å skrive litt fra vår barne og ungdomstid. Etter de stormfulle dager vi har hatt i det siste, kan det passe å fortelle at stormer og orkaner hadde vi nok av i gamle Bodø. Da hendte det rett som det var etter en stormnatt at lysstolper, ledningsnett, hagegjerder, trær og takstein sperret gater og fortau.

På skoletrappa sto gamle, snille Bjørnslie og ba ungene gå pent hjem og holde seg i hus til været bega seg, for på skolen var det hverken lys eller varme. For oss unger var uværet en spennende opplevelse, og med mor i spissen, og minsteungen i tau, dro vi ned på kaia eller ut på moloen for å se det betagende og nifse skuespill når elementene raste som verst.

Og springfloa jaget oss opp mot torvet. For ikke å snakke om når stormen stilnet og vi fløy fjærelangs for å finne vrakgods.

Å for en fryd da vi fant en hel gris og vi lurte på å lage et kjempebål og steke kjøttet i glørne. Det ble det heldigvis ikke noe av, og det sparte vel snille doktor Lund for mange sykebesøk.

Ja, legemangel var det ikke i gamle Bodø, byen hadde 2 koselige «husleger», Lie og Lund som alltid hadde tid å ta seg av både store og små plager. Men så rendte jo ikke folk i tide og utide til legen, man hadde da «Hoffmannsdråper», «Sloans liniment» og tjæresalve som universalmidler for de fleste plager, og som sagt: «Tiden leger alle sår!» Nu bruker man alt for mye tid til å sitte i venteværelset til legen, og det blir man ikke friskere av.

 

To Bodø-minner, skrevet av Lena Frivik Kristensen, og publisert i Nordlandsposten 1971

Underholdningslivet var et kapittel for seg. De fleste foreninger hadde sitt eget teaterlag, og kviet seg ikke for å sette opp de største skuespill, og revyer forfatte av byens egne poeter. Alt fremført en uke til ende for fulle hus og stormende jubel, for alle mann gikk av huse for å støtte en god sak og more seg selv. Hvem kan vel glemme dr. Johnson som

Sigvart Hagen. Magda Øiesvold og mange, mange flere av byens faste «skyespillerstab», ja, det kunne vel skrives historie om mer eller mindre utilgjengelige. Den gang var det små ting som frydet og gledet, og man var selv med å lage moroa. Nå er det TV, radio, fart og tempo, som regjerer alt og alle og vi følger motstrebende med, men klamrer oss til minnene om de gode rolige og deilige dager vi fikk lov å oppleve.

Vårt lille Bodø hadde jo også føling med de triste vanskelige 30-åra, men de siste åra før krigen blomstret byen opp. Folk fikk råd tll oppussing og maling av husene sine, skiftet ut gamle møbler, kokeovner og diverse, så byen skinte om kapp med solen. Den skjønne maidagen da tyskerne la alt i grus for oss. Og i ruinene dominerte de nye elektriske komfyrene folk hadde kostet på seg.

Vel ble vår nye by både vakker og staselig, men vi savner den småkoselige hyggen for hverandre og hjelpe når det knep. Nå ser man mest fremmede fjes og folk er redde for å komme hverandre for nær, småbysjarmen er i ferd med å forsvinne dessverre.

I det hele var livet i det gamle gode Bodø mindre komplisert enn nå, man hadde seg sel og hverandre å stole på i glede og sorg. Ved begravelser var det slekt og venner som ordnet med pynting av kapell, gravøl og alt som hørte til, og mange husker vel Anna Benoni med einersekken på ryggen, eineren ble hakket opp og strødd foran kapelltrappen.

Og hvor mange ganger var vi ikke med og pyntet til bryllup i kirken med hvit løper, friske bjørkegreiner og markblomster, og det å overvære bryllupsseremonien var jo en del av våre små gleder.

I byen var det flere familier som hadde fjøs med kyr, geiter og høns, og jeg husker ennå vinterkvelder med sprakende kulde og flammende nordlys. Vi unger sprang på «luggføret» utover til gamle kinoeier Jørgensen og hentet melk, og en annen gang en pose høyfrø som mor brukte mot gikta. Det var også flere vognmenn som kjørte oss staselig avgårde med stortrilla med fløyelsseter eller finstuffe vinterstid.

 

Bodø-minner 2 Publisert i Nordlandsposten desember1971

Publisert i Nordlandsposten 28.12.1971 -

Lena Frivik Kristensen

 

Du er da ikke gammel nok til å huske dr. Lund? sa en dame til meg på gaten.

Joda det er jeg, men må jeg jo innskyte, at jeg var meget ung ved mitt første gangs besøk hos ham. Og et u-ut slettelig inntrykk gjorde sofaen hans som kunne heises opp og ned, og så esken med anispastiller som han delte ut med raus hånd.

Husker ikke hvem som var skolelege, undersøkelsene ble foretatt på skolen, hvor hørselen ble testet ved at legen avvekslende hvisket eller ropte høyt fra det hjørne han sto i, til den skjelvende lille eleven i hvitt lin med blonder, i det andre hjørnet.

Vi pustet og hostet og leste på ei tavle med tegninger og bokstaver, å ferdig med det.

Vaksinasjoen forgikk også på skolen, og det var en skremmende affære, men etterpå var det stor konkuranse om de fineste rosene på armen.

Skoletannlege hadde vi dessverre ikke, det ville vel ha spart oss for mye tannpine.

Husker vi satt i stolen hos tannlege Hole, som trødde pedalen til boremaskinen, og barskt sa: Gap høyere, mens vi pressa munnen sammen og helst rømte avgårde, men den slags gjorde man ikke hos tannlegen.

Når jeg ser tenåringene i dag flagre avgårde med subbe side klær, utslått hår og snørestøvlr, må jeg flire, for da tenker jeg på oss når høstmørket senket seg over byen. Da fant vi frem mødres og tanters fotside kåper, lange skjerf og hatter med slør og fjær, og spaserte nede på strøket mellom Sparebanken og Grand.

Men vi var livredde for at noen skulle kjenne oss igjen.

Hårproblemer hadde vi da jemmen den gang også. Bare at vi hadde lange stramme fletter med store silkesløyfer i. Og så ble det moderne med "cutting". De var mange opprivende familiescener og mye gråt tenners gnidesel før far endelig kapitulerte og la en komme eller bolle over hodet og klippet løs i sinne. Vel, vi så ut som en munk på hodet, men håret var kort.

Og med flittig sparing klarte vi å karre sammen nok til en hårklipp hos barberer Berntsen som var moteklipper da, og da ble det både nydelig pannelugg og ordentlig kutting.

Sparepenger ja, vi fikk ikke lommepenger den gang, men "karakterpenga" hver måned når karakterboka kom. Det var 5 øre for 1,5 og 10 øre for enerne. Så var det noe man sparte til var det å henge i med leksene, og klarte vi å få en krone var vi kapitalister.

Vi hadde jo våre små knep å tjene litt penger på si, når vinterveden var oppbrukt, var det å vaske og rydde boden, lage et lite podium, spikre sammen benker og kasser og bordbiter, fint forheng tråklet vi sammen av farget sekkestrie. Vi forfattet små teaterstykker og "stjal" skamløst av byens mest populære revyviser. Vår alles Petter Pettersen var solist og sang "Tonerna" av Sjøberg og "Sølvet" så vakkert at selv voksna ba om å få komme inn i "Teateret". Tombolaer hadde vi også med 2 og 5 øres lodder, og hvor en plate kokesjokolade eller et par egg var hovedgevinstene.

Kinobillettene kostet den gang 30-40 øre for barn, og det var en liten formue, men vi var priviligerte fordi moren vår spilte på kino, og det hadde våre venner og vi stor glede av, vi bar nemlig notene for henne og kom gratis inn. Kinoeier Jørgensen undret seg nok, litt brummende, over at fru Frivik trengte 10-2 tykke notebøker til en kinokveld, men han var snill og slapp oss inn likevel.

Fritidsproblemer var et ukjen begrep for oss, dagene ble så alt for korte, særlig i mørketiden når vi ville være ute på ski, skøyter eller renne på kjelke.

Vi hadde jo to praktfulle akebakker i byen. "Næssbakken" i innerbyen og "Susanbakken" i ytterbyen. Men da det som regel var stridigheter mellom inner og ytterunger, var det sjelden vi fikk gleden av "Susanbakken" Til gjengjeld hadde vi Rensåsen og Jakhellnhaugen, den siste dog bare om vinteren, for om våren flyttet familien Jakhelln inn i sin villa derr, og bodde der til ut på høsten til stor forargelse for oss unger som anså begge haugene som vår lekeplass.

Kortneset var også en yndet lekeplass året rundt. Glemmer ikke de spennende aketurene med de store reklameskiltene av blikk, særlig "Closetta" skiltet var ettertraktet fordi det var så stort, og det gled langt utover sjøisen når vi startet fra Fischegjerdet. Det hendte nok at vi satt til halsen i sjøen av og til, men hadde ikke noe vondt av det.Vi hadde jo også store deilige torvdammer nedenfor Rensåsen hvor vi padlet med flåter om sommeren, og hadde skøytebane om vinteren.

Alt i alt hadde vi vel en bra barndom og ungdom, ikke så mange fristelser som de unge har i dag.

Fra Bestemorsvingen i Hopen til Kjerran

* En liten julefortelling….

Publisert i "Tverlandet før og nå" av Kirsten Limstrand 17. januar 2016

 

Storsvingen i Hopen ble kalt for Bestemorsvingen. I vår familie. Litt usikkert hvorfor. Men det vi vet – og husker – er at vår bestemor – når vi kjørte henne heim etter en bytur - alltid gikk ut av bilen og tok til fots når vi kom til innerste gården i Hamran. Så tok vi henne på ved Hopsbutikken. Motsatt gikk hun av ved butikken og ble ”fisket opp” etter svingen. Veien var særdeles smal på denne strekningen og svingen var usedvanlig knapp. Da kjentes det bedre for en 75- åring (bestemor) å følge ”kyststien” over flomålet. Vi ungene mener å huske det var fordi pappa en dag møtte en bil midt i svingen, hvorpå han ble tvunget til å rygge til møteplassen før Hamran. Noe bestemor likte dårlig. Tidsepoken vi skriver er tidlig på 1950-tallet. På denne tida var det kolonnekjøring i Hamran. På ”hel” time innover til Tverlandet og på ”halv” time utover mot byen, slik jeg husker det. Dette ettersom det var umulig for to biler å passere hverandre. Jeg kan minnes at, når vi skulle besøke bestemor, stresset vi litt for nå Vikan på heltime (eks. klokka ett), ellers måtte vi vente en time til neste kolonne ble sendt av gårde.

Å komme innover til bestemor i Kjerran på Løding var en sann glede for oss barn. Særlig til jul. Jeg minnes første jula etter at vi hadde fått bil. Året var 1951. Tradisjonen var å dra innover en tur til bestemor på julaften formiddag. Vanligvis med bussen. Men jula 1951 hadde vi fått bil. En velbrukt Ford Eifel. Vi hadde bilen fylt med blomster og gaver som var ”budsendt” innover til familiene rundt om på nabogårdene, dermed minnes jeg at vi var litt seint ute denne julaften og måtte vi vente i nærmere en time i skikkelig austavindsrokk, fram til ny kolonnekjøring (muligens kl 14). Bestemor, som var enke, bodde delvis alene på det lille småbruket i Kjerran- Men på loftet bodde Kristine periodisk, når hun ikke jobbet på aldershjemmet i byen. Kristine var en ”gammel-tante”, kusine av min bestefar på farsiden.

Det er så rart hva man minnes, men jeg ser for meg situasjonen denne julaften. Det snødde. Vi parkerte bilen på Skarsvollen, stakk innom og sa god jul. Leverte julegleden og ruslet over til bestemor. Det steg røyk ut av skorsteinspipa og luktet jul på lang avstand. I kjøkkenet satt bestemor i gyngestolen og rugget med et blå- og hvit stripet sønadagsforkle. Gammeltante Kristine satt på kjøkkenkrakken ved magasinovnen, klar til å varte oss opp. Min bror og jeg krøp i fanget til bestemor og gynget og gynget og gynget… på kjøkkengyngestolen med de lange meiene. Så bar det inn i den lille spisestua. Der var bordet nydelig dekket, dandert med

smånisser og småkaker og skiver med hjemmelaget kjøttrull. Men julepakkene var skjult i kammersstua. Først måtte vi innta et lite måltid.

Så kom stunden jeg hadde ventet på. Juletreet skulle åpenbare seg. Og – vi skulle få et glimt av julepakkene vi skulle få med oss til byen. Omsider ble draperiet til den lille kammersstua trukket til side. Og der sto det. Juletreet. Et herlig lite furutre. Pyntet med lysende kulørte ”sukkertøypærer” fra Amerika. Med en ny liten landsby i papp på et bomullsteppe under. Nytt av året. Gave fra barn og barnebarn i Amerika! Her befant seg Jesusbarnet, Josef og Maria, engler og nisser i skjønn forening. Det dekte omtrent hele golvet i den lille kammersstua. Min amerikaniserte bestemor hadde stor sans for mangfoldet, etter at hun hadde bodd der noen år, blant fire barn som hadde utvandret. Hun ”mollkoste ”seg over denne fantastiske presangen som hadde rukket fram til jul.

Jeg minnes at jeg ble stum. Tårene silte etter hvert. Det var så vakkert. Jeg klarte ikke å finne ord. Men- så ble det brått slutt på undringen. Pappa mente at vi måtte komme oss hjem til byen. For å nå ”times-kjøringa” tilbake. Da var det jeg kom på julepakkene. Skulle vi ikke få dem med oss?

Gode, snille, lure bestemor og gammeltante Kristine klarte å holde oss i spenningen til siste øyeblikk. Ingen julepakker denne gang. Julegaven denne gang var ment å skulle være juletreet med de nye amerikanske sukkertøypærene- og åpenbaringen med den nye lille amerikalandsbyen. Vi kjørte hjem med litt ”hakeslepp”. I hvertfall min bror og jeg.

Men da julekvelden kom hjemme i byen dukket sekken fra bestemor frem. Pappa hadde klart å snike den inn i bilen uten at vi så den. Og jeg tenker min gamle bestemor og gammeltante Kristine humret godt da vi dro av gårde. Tilbake gjennom bestemorsvingen og Hopshamran. I en gammel Ford Eifel. Og de gledet seg sikkert stort over at de hadde klart å lure oss denne jula også.

Kirsten Limstrand

 

Bodøbilder fra 1960 og 1970 årene

 

Gamle Bodø post@gamlebodo.com arne engmo