Dalsbygdpiken

Dette er en skillingsvise skrevet på bakgrunn av sagnet som jenta som danset seg ihjel med djevelen, og ble begravet utenfor kirkegården på Bodin kirke under denne gravstøtten. Støtten er i smijern og har en slange som åler seg rundt korset. Slangen oppfattes som symbolet på djevelen og hennes dans med han.

 

I Dalsbygd det bodde så fager en pike,

Så hvit og så rød og så yndig hun var

Og hennes foreldre var gårdsfolk så rike,

Men sinnet hos henne fra hjemmet det bar.

Vel tjente hun ute og befant seg godt

Og friere hadde i mengde hun fått.

 

Hun lo dem blott ut mens de svermet som bier,

Hun snart til den ene og annen seg bandt.

Men endelig meldte det seg dog en frier,

En husmannssønn som helst hennes kjærlighet vant.

Så fattig han var, men så yndig og skjønn,

Hun svarede ja til hans beilende bønn.

 

Ett år var de så kjære, men hun var lettsindig,

med andre hun svermet og sviktet sin venn.

Hun drillede ham og var ond og spissfindig,

Til slutt slog hun opp og lot ham fare hen.

Han elsket henne og grunnet så hårdt,

Han sørget til døden som tok ham da bort.

 

 

Kilde: eventyr-orakelet

 

 

Gamle Bodø post@gamlebodo.com arne engmo