Georg A. forteller

INTERVJU MED SLEKT I BODØ JULI 1992

 

GEORG ANDERSEN FORTELLER

(Georg var eldste sønn av Anna Olsen og bodde i Alkeveien 2, Bodø)

Oluf så jeg en gang i Bodø. Det må ha vært omkring 1920 da jeg var ca. 12 år. Han hadde en brun vadmelsdress og jeg fulgte han til lokalbåten. Han hadde en kasjetthue med en stor skygge fremover. Han hadde noen kvittusta som stakk frem rundt lua. Den dekte det meste av hodet så jeg kunne ikke se resten av håret hans.

Jeg hadde en onkel som het Ole Peder, gift med en som het Leonora. Han var gift med en amerikaner først. Det husker jeg så tydelig. Vet ikke hvor gammel jeg kunne være, vi bodde først i Storgata der Nordlandsbanken er nå. Så kom han Ole på besøk. Det ble snakk om noe som var skjedd. Jeg kan vel ha vært en 9 år. Så ga mor ham en fryktelig kjeft. "Korfer han kun sjelt seg med den amerikaneren - og så få tak i ho derre Leonora". Og det var et oppgjør som var noe forferdelig. Ole sa nå ikke stort men han kava i fra seg, det forsto jeg. Han var gift med ei amerikanerinne, hun var antagelig ikke norskamerikaner. Vet ikke om det kunne ha vært omkring 1918. Det hadde just skjedd det der at han hadde skilt seg med henne. Hvorledes det kunne være. Jeg hørte at han hadde stelt seg så dårlig, det var noe sånt. Det husker jeg. Ole var en stram og kjekk kar, av de skjeldne. Han var stille, rolig, og veldig snill, men sa ikke stort. Han døde av betennelse i foten.

Ole drev med juksa. Da ble det lite fisk og den var vanskelig å få solgt. Etter første verdenskrig fikk en bare 7-8 øre pr kg med torsk. Kom han med en kasse med 50 liter fisk ble det bare ca. 5 kr. Derfor ble det mye fattigdom.

Sønnen Haldor var hjemme hos oss mange ganger. Han var litt yngre enn meg. Han var gift med Kaia Eitran. Hun lever enda i Honningsvåg. Han ble gift med Kaia og reiste til Honningsvåg. Der var han entreprenør og bygde opp byen etter krigen. Han har en sønn i Hammerfest som heter Martin.

Min mor, Anna, flyttet antagelig hit til Bodø i 1897-98. Hun var ganske høy, ca. 175 og tynn. Hun hadde tjent hos Dundas på Lurøy hovedgård. Der måtte hun rense lundefugl og de var ofte fulle av lundelus. Hun fortalte oss også om Tønder og andre storfolk i Lurøy. I 1929 flyttet vi til et hus i nærheten av Folkets hus der Metodistkirken er nå. På skrå over gata lå Tusenhjemmet. Det ble revet for ca 8 år siden og nå skal kommunen bygge nye boliger der. Anna ble nesten 96 år og bodde hos oss. Det var Helga som stelte for henne.

Oleanna reiste til USA da hun var ung. Hun reiste først til Stavanger der hun giftet seg med Marius Hovland som var derfra. Så dro de til Minnesota. Siden forpaktet de en farm i Dakota. Der døde både mannen og sønnen Arvid. Hun flyttet deretter til Denver i Colorado der hun kjøpte et hus. I 1940 ga hun beskjed om at hun kom på besøk til min mor her i Bodø. Men så kom krigen og hun ga da beskjed om at det ikke var mulig å komme likevel. Under krigen hørte vi ingenting. I 1946 skrev jeg til UD og ba om opplysninger om henne. Vi fikk beskjed tilbake at hun var død i 1943 på et sykehjem (asyl) i Fergus Falls nær Denver. Hun led av religiøse anfektelser. UD kunne også opplyse at hun hadde en eiendom i Denver. Hun bodde sammen med en dame fra Stavanger (søster av mannen??) som arvet den. Da rettsdommeren hadde fått sitt var det bare klærne igjen og de kunne vi få tilsendt. Mor husket at Oleanna likte pene klær men hun sa likevel: "De klærne kan de berre beholde"!

Jeg kjente meget godt Harry Hansen, jeg kjøpte hytta hans inne i Vågan i 1971. Da levde sønnen Erling. Harry bodde i Fredensborgveien. Datteren Milly bor på Fauske, hun har visst en datter også der inne. Harry var visst fra Lofoten. Einar Karlsen var sjåfør og hadde arbeide hos meg i 1956-57. Han var flink benkesnekker og monterte også dører. Før krigen kjørte han drosje. Han var gift med en dame som het Forøy og mora hennes hadde en matbutikk.

 

Vi hadde en dame i Bodø som het Anna Paulsen, hun har en datter som heter Anna Paulsen, som nå heter Jensen. De var like begge to. Hun bor i Svenskbyen. Anna Paulsen var gift med bybud Ole Paulsen. Vet at vi hadde noe slektskap der. Hun hadde en bror, eller gamle Anna hadde en sønn som het Odd. Han datt ut i fra 2. etasje hos skredder Angell da han var nesten 2 år gammel og slo seg i hjel. Det husker jeg for jeg bodde tvers over gata. Far til gamle Ole Paulsen var los, og jeg husker ham.

 

Jeg ble gift med Helga i Gjerpen kirke. Det var bror av lyktemannen som viet oss. Sønnen Hjalmar bor her. Han er maskiningeniør og har hatt kontroll av flyet F16 og jobbet på Kværner i Oslo. Nå har han kontroll av byggingen av oljerigger for Statoil på Verdal. Arild, den andre sønnen min, bor på Hunstad utenfor byen.

Bror til faren min, han Albert i Oslo, sa mange ganger at de skulle vært og besøkt moren sin. Men det ble bare med praten. I 1941 var jeg på jakt etter kjøtt i Folda. Min far var fra Folda. Der var vi delvis kjent så jeg visste hvor jeg skulle henvende meg. Og hos han Gabrielsen fikk jeg en tønne kjøtt. Men da jeg gikk på kaia på Nordfold så kom det en eldre mann bort og sa: "Ka slags kar e du?". Ja, jeg sa jo hva jeg hette. Han hette Bonsak Jonassen og var ekspeditør og eide hele Nordfold hovedgods. Jeg sa nå som det var at far min var fra Laukvika. "Å, hva het han da?". "Han heter Johan Andersen." "Vet du hva faren hannes heter?". "Ja da, han het Anders Hansa". "Å, da har jo han bygd opp alle husa ned ved sjøen som jeg har, og store brygger!". "Å, sier du det! Han var tømmermann han da?". "Ja, han var gift med ho Gjertrud her". Jeg visste at han var død tidlig, han døde av tarmslyng. De kom ikke til doktor, det var så vanskelig den gang. Så sier han "Du får komme inn i huset, du er så blaut". Var sammen med min bror og en annen kar og vi kom inn på det store kjøkkenet. Der var det et par kvinner i arbeide samt kona hans. "Nå skal du bare gå inn i stua og skift for du har jo skift med". "Han skal da ikke gå inn i stua" sa kona. "Han skal inn i stua, hold du berre stilt!. Her er nokka av de gamle kjentskapen", sa han. Og han pratet. Så for vi ned til kaien. Men da vi skulle ha tønna med salt kjøtt over rekka til fraktbåten så ble vinsjen stoppet. Så sa sønn til Bonsak som var ekspeditør da, for gamlingen var gått av: "Denne tynna her må du se å kartere og betale frakt for". "Ka e det du snakka om skitonge" sa gamlingen. "De ska kje betal noke frakt". Han var en fuling. De sa at han kastet laus tyske trålere som kom til kaia. "De karer har ingenting her å gjør". Og så måtte de forsvinne. Det var en kar av den riktig gamle typen. Så sa styrmannen til meg. "Det eneste e kan vet er at du og bror din ska ha ho. Dokker kan ta og lyft tynna over rekka. Ka du har i ho?". "Det er auar". Så løfta vi tønna over rekka. Så sa han: " Den var tung denne auertynna!". En tønne med uer skulle ikke være så tung og han skjønte hva det var. Men den fikk gå fraktfritt. Slik var det jeg fikk rede på farfar min.

Så var det problemet med å få rede på farmor. Jeg hadde sett henne engang da jeg var ca. 6 år. Hun bodde på gamlehjemmet det siste året. Vi fikk bud at hun ikke hadde lenge igjen. Vi dro av sted og inn til henne. Hun pratet litt med far min og litt med meg. Så sa hun: "De får ta de druene som ligg der på bordet". De lå på en skål. "Så får dokker ha det bra." Så snur hun seg til veggen og var død. Omtrent som hun sovnet. Hun sa bestandig "Han e kalde i dag". Hun var fra Sogn. Begynte for en tid side å undersøke og ringte først til domkirken. Hun var født i 1833, det fant jeg i en slektsbok fra Nordfold som jeg kjøpte. Jeg trodde hun var død da jeg var 6 år i 1915. Men det viste seg at hun var død den 1/11-1914. De sa at hun ikke het Gjertrud Hansen, hun het Gjertrud Simonsen. Hun var ikke født i 1833, men 1830. Det kunne ikke være så mange fra Sogn på den tid. Ringte til Sørfold kirke, for de var først bosatt der. Etter en tid fikk jeg beskjed fra en dame der at hun ikke het Hansen men Simonsdatter. Da hun ble gammel har hun tatt navnet Simonsen. Faren het Simon Johannesen i Aurland.

I kirkebøkene står det at jeg er født den 7/9, men min mor sa at det var ikke riktig. Du er født den 27/9-09. Da jeg var 4-5 år fortalte bestemor om Gjest Bårdsen som hun husket. Han var populær og det var vel derfor det ble populært med Gjertrudnavnet på den tiden.

 

Faren til Gjertrud, han Simon, døde på følgende måte. Det var i barkebrødstida 1820-40. Han var i Sverige og hentet korn eller mel. Han var flere turer. Den siste turen fant de ham død, ihjelfrossen, med lasta på ryggen, 1 km i fra gården, under en fjellhammer. Dette er meg fortalt. og jeg tror det er Albert, min onkel, som fortalte meg det. Onkel Albert var snekker og skar ut ting. Han hadde eiendom på Grorud i Oslo og en sønn som het Rolf Arveng.

Schei var halvbror til Rikard Østensen og los på hurtigruta. Det ble fortalt at han var en mirakelmann og at han hadde gjort mange folk friske. Han skulle ha lært det av en same mens han var i Finnmarken. Nylig hørte jeg at han var i slekt med en same som bodde i Kvenflåg der jeg har arbeidet på jernbanen i 1937-39. Borret tunneler der. Kvenflåg er i Saltdalen før du kommer til Rognan. Det går et sagn om hvordan det fikk navnet Kvenflåg. Om det er sant er ikke godt å si. Det var et bryllup nedenfor Kvenflåg, på Setså. Der hadde noen røvere som kom fra Sverige fått rede på bryllupet. og skulle overfalle og rane det. Så hadde de kidnappet en lapp innpå fjellet. og varskudd om at han måtte vise vegen. Det var stupbratt utfor fjellet ned mot sjøen. Det går tunnel gjennom det nå. På den tid gikk de på ski alle sammen og hadde fakler da det var mørkt. Da ga lappen seg god fart, han visste hvor langt han hadde igjen til stupet. Med det samme han var like før stupet så kasta han fakkelen og seg selv til side. Dermed for de andre etter fakkelen utfor stupet. Derfor blir det kalt for Kvenflågen.

Da første verdenskrig sluttet tjente folk godt med penger. Det var stor eksport av fisk. Men så kom krisen, verst ble det etter krakket i Wall Street i 1929. Nordland Privatbank, som heter Nordlandsbanken i dag, gikk konkurs. Og Jakhelns Privatbank gikk også konkurs. Det var ikke noen som kom og sa: "her har du så og så mange milliarder". Jeg husker en lærer med stort skjegg. Han ble gal. Det var enkelte som tok vare på pengene. Men det var svært få. Det var der de gjorde tabben, og det er der de gjør tabbe nå også. Det var enkelte som tok vare på krona. Men det var ikke mange. Men bl. a. han. Han sprang på trappa og ropa og skreik. "Kom med boka, kom med boka!". Han mente bankboka. Han tørna gal. Han bodde i Rønvik og mistet alt da banken gikk konkurs.

Vi har ikke gamle bilder av Oluf, Helene eller mor. Om vi hadde hatt det så hadde Hitler tatt det. Alt vi hadde brente ned mandag den 27 mai 1940. Byen var på 5-6000 innb. og det var stort sett bare der oppe ved sykehuset at noe sto igjen. Hele byen sto i flammer.

 

En tid før hadde vi sendt mor av gårde til Godøynes, 37 km innafor byen. Lørdagen før gikk jeg ut for å besøke mor. På broen på Hopen var det en engelsk vakt som spurte etter passet mitt. Fortalte min mor at hun måtte fortsette med å være der inne. Da jeg kom tilbake til vakta sa jeg for spøk at jeg ikke hadde noe pass. Men han kjente meg igjen og jeg fortalte at jeg arbeidet på flyplassen. "Good luck!", sa vakta.

På flyplassen var vi 600 mann i arbeide. Mange syns det var rart at byen ble bombet men jeg syns ikke det var noe rart. Vi begynte den 7 mai under engelsk ledelse. Vi laget startplass for jagerflyene. Da var det bøndene som eide hele området. Vi møtte opp kl. 7 og en dag ca. kl. 730 kom tyske fly. De engelske jagerflyene hadde vi fått på plass 3-4 dager før. Det var mange bønder som eide forskjellige teiger, med gjerde mellom hver. De måtte bli stående slik at tyskerne ikke kunne se at flyplassen var ferdig. Vi fikk beskjed om at vi måtte la gjerdene stå og løsnet dem bare. Så sto vi der rundt omkring på plassen. Når de ga ordre måtte vi rulle gjerdene sammen. Vi var 600 mann, så det gjorde vi på et kvarters tid. Men det som skjedde var at tyske fly gikk til Narvik under bombingen der. Da de kom tilbake hitover, gikk de engelske jagerne opp til luftkamp og skjøt ned noen tyske fly. Da fikk tyskerne greie på at vi hadde flyplass her. Ca. 10 dager etterpå, den 27 mai ved 830-tiden kom de. Den 27 mai var det så fint og stille at en kunne gå med et brennende lys gjennom hele byen og det var 22 varmegrader. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle lage en startbane til for bombefly, et stykke unna, mot Asylet. Den var vi begynt å arbeide på. Men vi fikk ikke gjort så mye. Flyene gikk til angrep og vi syns det tok slik tid før de engelske flyene borte på den andre banen kom seg opp. De sto og ruset lenge.

Vi fikk se hele luftkampen og den varte en stund. Det var interessant å følge med. Når en slik ting foregår med skyting og bombing så blir du ikke nervøs. Du må bare passe på å holde deg skjult eller gjemme deg vekk. Men når det var over da ble du nervøs ("fikk influensa"). En engelskmann ble skutt ned her på flyplassen ved transformatorstasjonen, og en annen et annet sted. De var 2 flygere som ble drept, og en ble transportert til sykehuset om formiddagen. Han hadde visstnok fått et skudd gjennom kinnet.

 

Vi var 3 stykker som arbeidet sammen. Min bror og en annen fortsatte å arbeide, men jeg stakk avgårde. Men han kom tilbake og sa at alle som var rømt av gårde måtte komme tilbake kl. 6 på flyplassen. Fikk nå laget kaffe og noe mat. Tok sykkelen og dro av gårde. Da kommer 32 fly. Det første de tok var sykehuset. Der var 168 pasienter, men hver eneste en ble berget. Enda flyene dro rundt med maskingevær og skjøt. Grunnen til at alle kom seg ut var at det var et nettinggjerde på baksiden. Der ble det klipte hull og alle ble tatt ut der. Da sykehuset ble bombet ble det en kolossal røykutvikling slik at røyken dekte samtlige. Men tyskerne skjøt i villskap likevel. Bombene var ikke høyeksplosive og gikk igjennom bare to etasjer. Det må hovedsakelig ha vært brannbomber. Med det samme alarmen gikk ble alle flyttet ned. Det var et stort arbeide og mange i nærheten av befolkningen hjalp til.

Mor bodde den tid midt i byen ved siden av Folkets hus, akkurat der hvor Metodistkirken nå ligger. Jeg leide et hus ute i Rønvik. Kvelden før dro jeg inn til byen og hentet radioen vår som jeg pakket inn i en frakk. Like ved bodde handelsskolelærer Clausen som satt oppe i trappa si. Jeg sa til han som satt der: "Skal ikke du og kona gi dere av gårde". De hadde et landsted ved Vattenvatnet. "Nei hvorfor det da" sa han, Så sa jeg: "Her kommer det til å bli spetakkel, for du vet jo kor det var i morges. "Ja tyskerne bomber ikke selve Bodø". Vi fant både han og kona i kjelleren etter brannen. Det var bare 13 stykker som ble drept av den gode grunn at vi fikk forvarsler før bombingen, slik at folk ble skremt ut av byen. Ca. 8 dager før kom det 2-3 fly over byen og slapp brannbomber. Først skadet de gården til Andersen nær det sted der SAS-hotellet nå ligger, og deretter traff de Fønix kafé. I kafféen fikk de hevet ut bomben i tide. En gang tidligere lå det en båt ved kaia som het Håkon-7 og den ville tyskerne ta. Men bomben traff Vilanbygget isteden. Jeg satt på en liten kafé ved Svinesund og skulle hjem til Rønvika. Kona i kafféen ble helt hysterisk og måtte beroliges. La på sprang oppover byen og kom frem til den høyere skolen. Skolen var tom for alle satt i kjelleren. Løp ned i kjelleren og sa: "Dere må komme dere ut av byen!".

Det var flere andre mindre angrep før den 27 mai. Jeg var innom NKL-lageret ved kaia under ett slikt angrep. Der jobbet det finske flyktninger fra Vinterkrigen. De kastet seg ned på gulvet med en gang. Vi flirte da, men lærte det samme etter hvert. Den 27 mai, ca. kl. 13, kom det melding fra reporter Leif Jenson i radioen: "Angrep på Bodø, ingen nevneverdig skadet". Det ble også sagt at alle som ikke hadde noe å gjøre i byen måtte forsvinne. Jenson fortsatte å sende meldinger i radioen helt til splintene kom inn gjennom vinduet der han satt. Det var i Bodø postkontor, en murbygning og alt treverket gikk opp i flammer. Det går mange historier om byorginaler fra den tiden. En kar satt på kjellerlemmen og sa: "Det er et helvedes vær i dag!". Men han og andre kom seg av sted. Folk flest rodde over til Hjertøya. De 13 som ble drept var gamle folk, bortsett fra en gutt på vel 20 år som satt i fyllearresten da det brant. Han kom seg ikke ut. Bombingen pågikk fra kl. 18 til kl. 20. Det var opphold mellom 19 og 19.05 før en ny pulje av fly kom. Da var vi kommet oss av sted til huset vi leide i Rønvika. Vi regnet med at Rønvika også ville bli bombet og løp i en dyp grøft som gikk like ved huset og bortover mot Rønvikfjell. Der fant vi en dyp kløft som vi fulgte videre oppover. En engelsk offiser på flyplassen hadde fortalt oss at vi ikke måtte løpe ute i solskinnet. Da fikk vi en lang skygge slik at vi ble lette å skyte på. Vi holdt oss nær byen og der ble det så varmt at vi ikke kunne gå i gatene før den andre dagen.

På Godøynes hadde mor sett og hørt bombingen av Bodø. Neste morgen gikk hun 37 km til Bodø og spurte etter oss blant sykepleierskene på sykehuset. Slik kom vi i kontakt med henne.

 

Onsdag morgen kom det en engelsk offiser. Jeg sa han måtte gå ned i kjelleren slik som vi andre, men han brydde seg ikke med det. Han snakket norsk og var født i Stavanger av norske foreldre og fortalte at det kom en destroyer kl. 12 for å hente dem. Vi så det hele fra fjellet. Destroyeren kom inn i full fart og hentet engelskmennene. Deretter dro den sin veg utenfor moloen og skjøt i filler oljelageret i Nyholmsundet. Vi tenkte at den kanskje gikk inn til Saltdal for å stoppe tyskerne, men den dro sørover og forsvant.

Min bror, jeg, og flere til, fikk tak i en motorbåt med presenning på 35 fot som var senket . Den tettet vi og lasta den med 17 kasser engelsk hermetikk som engelskmennene hadde etterlatt. På brygga var alt i brann men vi fikk da ut noe, både kaffe, sukker og andre ting. Så tok vi mor og mange andre over til Landegode. Da vi kom midt utpå fjorden kom det en tysk dobbeltdekker like over oss. Heldigvis skjøt den ikke. Vi leide oss inn på Bjørnøyfyret. Bjørnøy som drev det var en grei kar. Vi delte ut kaffe, sukker og margarin til folk der ute, og fikk laks og mel tilbake. Det var et mellager på fyret. Vi måtte grave ned all provianten for det varte ikke lenge før det kom angivere og spurte etter den. Etter en tid fant politiet det som var igjen. Jeg var der ute en måneds tid mens mor var der 2 mnd. Jeg dro inn og arbeidet en tid på teglverket der jeg hadde vært før. Deretter kom jeg på bygningssjefens kontor.

Artur og jeg bodde i et hus vi leiet i Rønvika sammen med mor. Hun hadde en sengebenk å ligge på mens vi lå på gulvet. Det ble kaldt da vinteren kom og snøen føk opp i mellom gulvsprekkene. I en brakke som engelskmennene hadde forlatt hadde vi funnet en sovepose. Den lå vi i begge to. Jeg fikk tyfus der jeg lå og Artur ble våt av svetten min. Kom inn på epidemiavdelingen på sykehuset og var svært syk. Trodde ikke jeg skulle overleve. Fikk ikke lov til å ha besøk men Artur kom og snakket til meg gjennom vinduet. Men så fikk han komme inn til meg da de regnet med at han var blitt smittet. Dessuten hadde han måket kol og var så svart i fjeset at de trodde han var syk. Men Artur ble ikke dårlig likevel.

Har vært med på mye rart: kol-lossing, saltlossing og på teglverk. Har vært betjent i forretning og reist i Lofoten og solgt varer. Hatter, luer, skjorter, slips og diverse. I 1937-39 var jeg med på å stikke ut Nordlandsbanen fra Mo og nordover. Drev med grunnboring og fikk 1 kr. timen. I 1939 var det arbeidet ferdig. Det var tyskerne som fikk sving på byggingen. Men tunnel gjennom Saltfjellet ville de ikke ha. De mente det var bedre å la banen gå på utsiden. Så var jeg på bygningssjefens kontor. Der fikk jeg jobb med å stikke ut tomter. Da svenskhusa kom i slutten av 1940 og begynnelsen av 1941 ble jeg spurt om jeg ville ta jobben med å være ansvarshavende for alle svenskhusene. Hvorfor de traff på meg vet nå ikke jeg. Jeg ble nå ansvarshavende og hadde mye kamp med tyskerne. Holdt på å bli sendt til Tyskland. Tyskerne var det forskjell på , noen var greie og andre ikke. De kom mye inn til meg, særlig en som het Gros. Hvis de fant norsk last som ble holdt unna så ble du sendt av gårde. Det var en Jan Pettersen som var byggmester. Han kom og sa: "Kan ikke du ta vare på dette?". "Ja da må du dra å snakke med bygningssjefen". Og da fikk jeg beskjed at vi bare skulle ta i mot, 20 stabler. Vi hadde hele gata sperra der vi hadde svenskmaterialer liggende. Reoler og alt med seilduk over. Vi bygde store lagerhus Og krigen den fulgte vi med i. Fra Sverige kom kasser med dørvridere, spiker og alt. Så var det stukket inn svenske aviser. Da fikk vi rede på alt og det måtte vi passe oss for. Der lærte vi om krigens gang. Det kom inn til meg en som het Obitz. Glemmer ikke navnet. Han hadde storkorset, var oberst og hadde med seg en hel gjeng. Gros var med. Og så spurte ham meg: "Dieses Materialen hier requirieren"?. - "Alles Materialen requirieren!". "Det kan ikke gå an det", sa jeg. Jeg kunne litt tysk. Så tok jeg bronseplaten med de tre svenske kroner som skulle slås opp på veggen på husene. Viste den til ham og sa: " Det er den Svenske stat som har gitt disse husene". "Verstehst du nichst!" , og så slår han til neven min så plata havnet i veggen. Det luktet konjakk av ham. Så ramlet det en masse ord ut av ham. Men jeg forsto mesteparten. Så spør jeg Gros: "Hva er det han sier?". Gros hadde bodd i Bodø mange år. Vi var godt kjent for han hadde arbeidet på kontoret på teglverket. Han var murmester som kjøpte teglstein. "Han sier at dersom det viser seg du har norsk last blant dette som du påstår kommer fra Sverige så blir du sendt til Tyskland". "Er det du din skurk som har gitt opp alt det her?", sa jeg til ham. Han hadde fått ordre om dette. Alle arbeidsfolkene, 30-40 mann, sto sammenstimlet rundt ham. Så for Obitz avsted med hele gjengen. Da sa Einar Karlsen som var sjåfør og noen andre: "Hva i all verden skal vi gjøre med denne norsklasta". "Ja det er ikke noe å gjøre med, det er ikke noe norsklast, vi sier nå ikke noe". Så dro jeg hjem. Og spiste en times tid. Så var det en som sa: "Her er det noe som foregår!". Jeg hev meg på sykkelen og kom tilbake. Hele gata var nå sperret. av tyske vogner med hester og de lastet materialer over alt, både svensklasten vi hadde og norsklasten. Da for jeg i full fart til bygningssjefen. "Nå havner vi inn alle i hop, de farer med svensklasta og hele greia!". "Dra opp med en gang" sa han. Jeg skal ringe Kittner. Jeg for oppover, og så kom Kittner. Han snakket flytende norsk og var rikskommisær Terbovens stedfortreder i Bodø. "Hva er det som foregår!? Jeg fortalte at alle svenskhusene var tatt og sendt av gårde. "Er du besett!, bygningssjefen sa også at alt ble sendt av gårde, hvor er det sendt?". "Noe for nord til Helnes og noe sørover". "Ja det skal vi da få ordna opp i!". Så for han til telefonen. Alle kolonnene stoppet, begge veier. Så kom Kittner tilbake igjen. "Du må unnskylde oss. Jeg er Terbovens stedfortreder". "Ja det vet jeg". "Det må ikke komme til tredje mann dette her!". (De var livende redd fordi de benyttet transitt gjennom Sverige med tropper og alt). "Nei", sa jeg , "for min del skal det ikke komme ut". "Du må unnskylde, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, - og du din tufs!", sa han til Gros, "hva vi skal gjøre med deg vet jeg ikke". "Du kan skjønne det at jeg fikk ordre, hvis jeg sagt en gang til det som var sant så hadde jeg blitt skutt". "Du skulle vært skutt for lenge siden!". Det gikk det en 2-3 timer så kom de tilbake og begynte å lesse av materialene på gata. "Nei", sa jeg, "inn i reola!, - sorter!". Alt var i bunter, og jeg passet på at det kom på riktig sted, noe hit, og noe dit. Men oberstene så jeg ikke mer til. Så sier Kittner til meg: "Si meg en ting, hvem eier den lasta der borte på hjørnet?". "Ja, sa jeg, "det vet jeg ikke, jeg tror den var med lasset fra Helnes". "Er den norsk?". "Jeg vet ikke", sa jeg, "Ja hvis den er norsk så skal vi rekvirere den". Så ble den lasta tatt. Kittner klappet alle på skulderen, og vi klappet han på skulderen da han dro herifra. Alle likte ham godt. Det var den eneste tyskeren her som fikk god avskjed. Han hindret at flere ble sendt til Tyskland.

Det var på den tiden at jeg begynte å sette meg inn i husbygging og tegninger, da kom alt vi trengte, og jeg begynte å lære dette her. Jeg søkte Ulefoss og fikk arbeide med de papirene jeg fikk. Det er en hel historie.

 

I 1944 var vi ferdige med svenskhusene. Da ble det snakk om at alle som var ledige eller ferdige med det, skulle rekvireres av tyskerne til arbeide. Jeg arbeidet ikke en time. Det var bare dumhet. De som fikk bankkort fikk beholde pengene sine etter krigen. Det ble jo sagt etter krigen at de som jobbet for tyskerne skulle fratas alt mulig. Så dro jeg i lag med min bror på sjøen. Vi var en del på sjøen men det kunne jeg ikke med. Et problem var at folk her ikke ville ha steinbit. Det er en fin fisk. Men det var ikke tale om at noen ville ha den.

Så hadde vi vært ute fått mye fisk, men også 700 kg steinbit. Først snakket jeg med Martinussen som isa og eksporterte fisk om han kunne ta imot den. Jo, kunne vi skaffe kasser med is så skulle han kjøpe den. Vi hadde forbud mot å selge til tyskerne. Da fikk jeg beskjed fra han Brækkan, politifullmektigen, at jeg måtte ikke finne på å selge til tyskerne. Brækkan lever enda. Så tok Martinussen telefonen og snakket med ham. Deretter tok jeg telefonen og sa til Brækkan at vi hadde ca. 700 kg med steinbit. Han hadde politikammer i sjøfartsbygningen, den står enda. "Nå kjører jeg den bort til deg og setter all steinbiten i hallen. Og jeg antar at du ordner det slik at staten betaler, for private kjøper ikke". "Nei, de måtte neimen ikke finne på å kjøpe". "Jo", sa jeg, "vi har ikke anna råd". "Ja, da får du selge til den første og beste tyskeren du ser!". Så kom det en tysker med mye messing. Han var oberst. Han sa "Hasst du Steinbeit?". "Ja jeg har 8 kasser". "Hva skulle du ha for kiloet?". Jeg tok en ful pris, kr. 1,50. Det var mye i den tid. Det skulle bli 1050 kr. Ja, de skulle ha "alles". "Ja", sa jeg, "jeg skal ha 3 flasker brennevin og 3 pakker tobakk". Ja tobakk det kunne jeg få, men de hadde ikke noe brennevin. "Ja, da blir det heller ikke noe steinbit!". Så ble han stående litt og tenke. Ja, jeg skulle vente litt, - og så for han av sted. Han ble borte ett par timer. Så kom han med 3 flasker Steinegger, og 3 pakker tobakk som vi solgte for 120 kr. Broren min og en til var med. Vi begynte å bære ut steinbiten, den skulle fryses og hentes av de tyske hestene. Privatfolk spurte om vi var tullete som solgte steinbiten til tyskerne. Vi visste vel at det ikke var lov. "Ja, vi gir svarten i heile greia", sa jeg.

"Svinesund" het en veite på ca. 200 m som gikk bortover i Sjøgata fra det gamle torvet. Der ble det kjørt på sand hele tiden, men når det var grisevær (svinevær) gikk en i gjørme. På nedsiden lå brygger og varehus. Der hadde vi agnebod sammen med flere andre. Det var 15-20 fiskere i byen som hadde bod. Det var også fiskehandel og kafé. Den største forretningen på oversiden hadde Gustav Mo. Der Løvold kafé er nå sto det 2 trebygninger som ikke ble bombet og brent. Nedfor torvet, ved siden av Jakeln, var det en trekai. Der lå de tyske armerte trålerne.

 

Langs Sjøgata mot sjøen lå det fra gammelt av mange boder etter hverandre. På den andre siden gikk fjellet. Nedenfor fjellveggen ved Sjøgata lå det 2 store barkekar av eik 30-40 m fra hverandre. De var 4 m i diameter og 3 m høye og rommet over 1000 liter. Der kom fiskerne med garnene sine for å få dem barket. Lenger inn lå Rønvikleira. Der var det en stor strand ved fjære sjø. Hele dette området ble fylt opp og det er der jernbanen og havneterminalen ligger i dag.

Men så var det russerfangene. Det var flere tusen av dem og de var utsultet. Vi ga de fisk og beundret dem for det de greide å få til. De hadde store lange frakker nærmest av filler, russerlue og tresko. Vi rodde under en trekai som het Todtkaia, den står der den dag i dag bortom banken. (Todt var en tysk avdeling som hadde ansvar for arbeider, de gikk med solkors). Der hang det store bomber på 2-300 kg. De rodde vi under. Tennsatsen lå klar i tilfelle det skulle bli invasjon. Vi måtte gå ned under brygga og ut på de sleipe stokkene. En gang hadde vi fått noe steinbit. Så kikket jeg opp. Da kom det en russer. Jeg gjorde tegn så han forsto at han skulle vente. Så gikk jeg opp og kikket bort i Svinesund og så at vakta ikke var så verst. Det var forskjell på dem. Så gikk jeg ned, det var fjære sjø og en 6-7 m ned. Jeg kastet steinbiten opp i luften. Og trur du ikke at han tok imot hver eneste steinbit enda de var sleipe å ta i. Det var ingen som falt ned på kaia. Russerne hadde sydd store lommer på innsiden av frakkene sine. Han hadde flere lommer der han gjemte fisken. Det gikk en stund. Så kom Sigurd som var i lag med meg på sjøen. "Kor er steinbiten?". "Det ser du vel, den gikk til russen". "Kor i fasan har du greid det?". "Jo jeg så at vakta ikke var så verst". Men jeg kunne risikert å bli henta. Da var det slutt. Det gikk en stund så kom russeren tilbake. Han firte en masse løse sigaretter ned i fjæra. Det var fjære sjø så de falt på tørre steiner og jeg fikk alle sigarettene.

Russerne var svært sultne. Det skjønte vi snart engang Artur og jeg agnet lina i boden der nede i den gjørmete gata. Vi hadde noen slimåler på golvet. De går som kjent tvers gjennom og spise opp hele kveita. Går inn den ene vegen og ut den andre, så slimet står. Det kom en russer og spurte om han kunne få det som lå på gulvet. Han tok slimålen og spiste den, samt en del agnskal som vi hadde brukt og hiva ut av lina. Så spurte han etter vatn. Vi hadde stående en flaske med vatn som han fikk drikke av, for vatn var ikke innlagt. Da kommer tyskeren inn, en av vaktene med gevær. Han får se at det står 60 % sprit på flaska. Ble rasende med en gang. "Nein, das ist Wasser, das ist Wasser" sa vi. " Wasser?". "Ja, Wasser". Så ville han smake. "Ah, ja!". Det var heldigvis en av de bra vaktene.

 

Så satte vi ut en kasse med sild som var nysalta, for at russerne skulle forsyne seg. Og det synet var fryktelig, da russerne fikk se sildekassen. De tar sild i alle lommene, tar sild i lua, og trer lua over hodet så laken rant nedover ansiktet. Det var gjørme overalt i Svinesund og vakter gikk rundt med gevær. Den vakten som kom nå var av de fryktelige. Han springer på russerne og slo dem med kolben, slo dem ned i gata. De måtte selv ta ut silda og tømme lommene. Deretter måtte de selv trø all silda ned i skitten og gjørma. Så kjeppjaget han dem av gårde. Det var to slag tyskere. Jeg husker at en av disse russerne hadde fått lov av vakta til å gå et sted bortom meg. Da han kom forbi nikket han med hode og sa: "Skitt, menneske". Så mye hadde han lært av norsk.

 

Men den sivile russen var smarte til å stjele. Men de levde ikke lenge da de kom hjem til han Stalin. Det var mange av dem, flere 100 som var på Langkaia og arbeidet. Når tyske lastebiler kom så vi de for de kjørte forbi gården hos oss. En russer hoppet opp på en lastebil og holdt seg fast på bakfjølen mens han hang der. Så tok han opp en presenning og tok ut store spekepølser. De slengte han ut på gata etter hvert, og så tok de andre og plukket dem opp. Sjåførene merket ingenting.

Engang bortenfor her, var det et gammelt tømmerhus, som tyskerne hadde overtatt i 1941. Vi kom fra Folda der Erling Olsen og jeg hadde vært en tur. Da, om morgen ved 9 tida, kom det en forferdelig eksplosjon. Det var mange nakne tyskere som går bortover gata og på Langkaia. Jeg sprang ut med hjelm og øks for jeg var i det sivile brannvern og trodde det var bombing. Vi hørte sirener tett før. Da var det Olsen og jeg sprang ned i kjelleren. Vi var midt i kjellertrappa da eksplosjonen kom. Da reiste håret seg på hodet. Det var en fryktelig trøkk. Vi hørte hvordan det knaset i vinduer i huset vårt. Vi var bare en 150 m fra. Da ropte en som het Arne Arntsen: "Kor du ska hen?". Han sto og vinka på den andre siden av gata: "Du må trekke deg tilbake!". Jeg så alle disse splinten som kom gjennom husene. Det var ikke bare en eksplosjon, det var flere. Jeg ropte: "Det er sivilvern!". "Nei, det er ikke det, det er i huset her borte, det er noe som skjer!", sa han, "Det er ikke noen bombing!". Men det smalt utover hele dagen. Det viste seg at tyskerne hadde fest inne i huset der de bodde. De hadde maskingevær på kjøkkenbenken. Det var blitt brann i kjøkkenet og da hadde maskingeværet begynt å knitre. Ikke noen ordentlig skyting. Da våknet tyskerne og rømte ut, nakne så og si. Men det var 4000 granater i kjelleren, og det var de som etter hvert gikk i lufta. Tyskerne dro til jenter som de kjente. Det var mye av de kvinnfolkene her og de kom derfra både i kjoler og alt mulig. Vi flirte godt der vi sto. De gikk i kjoler og bluser helt til de fikk tak i uniformer. En stålhjelm falt på trappa til Artur. Det var 200 m fra. Stålhjelmen var flatklemt av trykket og inne i den lå det fullt av tomme ølkorker. De hadde nok hatt storfest. Det var mye som foregikk i de dager.

Var vidne til 28 angrep med stort og smått. Kan huske alle sammen. En gang var det nære på. Det var tråleren Ingrid som lå ved Bodø Mek. Verksted. Da kom et bombefly og skulle ta den. Jeg var på sykkeltur i Rønvika. Det var nær huset til Rønvik verft. Der holdt engelskmennene til. Der var det engelske flagget heist. Så kom jeg syklende og ser at flyet kommer og skyter langs veien. De hadde selvfølgelig oppdaget det engelsk flagget på Rønvik verft. Det var en port der, en jernport som heter Hovde som jeg trodde var åpen. Så syklet jeg rett på. Den smalt ikke opp og jeg gikk som en bue over den i lufta. Da hørte jeg noen som ropet og flirte kolossalt. Det kom fra noen engelskmenn borti en grøft. De var ikke i huset men i en skyttergrøft som de hadde laget. Da tyskerne begynte å bombe Ingrid sprang de til grøfta med gevær og gjorde seg klar. Dermed fikk tyskerne ikke has på noen, men det pepra godt i maskingeværene på flyene. Jeg tok feil av retningen til flyet. Trodde at det skjøt langs veien men det la seg over og skjøt mot huset. Da jeg kom til sans og samling sprang jeg under en altan. Der var det 2 mann fra før.

 

Det var mange trefninger med fly, bl. a. en gang var vi på Riedelstøkka (ved Aspmyra). Det var ikke kommet løv på trærne og flyet pepret med maskingevær mot skogen der vi var. Da flyet var borte sier han Erling Olsen: "Si meg en ting, jeg syns det er noen som nappet meg i buksa!". Han hadde sid bukse og kula hadde gått tvers igjennom 2 kordeler, og traff ikke ham. Så sa jeg: "Du har jo skuddhol gjennom buksa!". Det var nære på. Verst var det på flyplassen, da jeg stakk av. Det er så mange her som har vært utsatt, det var jeg ikke alene om. Når det står på merker du ingenting, men det er etterpå . Men det var varte jo bare noen timer det.

Det var et fly som droppet alle 6 bomber i Landegodefjorden den 27 mai. Mannen på flyet var her i 1991 og det sto i avisene. Mange folk så det. Etter første verdenskrig, da det var dårlige tider i Tyskland, ble flygeren sammen med andre unger sendt til Norge. Flygeren ble sendt til Andenes. Han hadde bodd flere år i Nord-Norge og fikk de andre i flyet med på at de ikke skulle bombe. De andre flygerne så det nok også, men de holdt tett så han overlevde.

 

Tyskerne var mange ganger uvørne. Engelsmennene hadde raid her og på Helgelandskysten. De senket mange båter, til og med en Saltenbåt. Engang skjøt trålerne ned et engelsk fly. Flyet landet på sjøen. Det stedet fikk jeg se etterpå. Flygeren sprang opp på vingene og viftet med armene til tråleren. Det skulle han ikke ha gjort. De satte baugkanonen på og skjøt han og flyet i stykker. Dette så de andre engelske flyene. De var fri for bomber og gikk til angrep med maskingevær. Tråleren så ut som en sold. Jeg var der da den kom til kaien. Flere mann måtte holde kapteinen, han var blitt tullet og tyskerne på land måtte ta seg av ham. Det var mange av disse trålerne og mange ombord ble drept.

Da krigen var slutt den 8 mai gikk jeg og en kamerat på byen ved 10-tiden. Vi fikk se at alle de tyske trålerne flagget på halv stang. Vi visste at noe var i gjære, men var ikke sikker. Da sier jeg til han Erling: "Kan du si meg en ting, er krigen slutt, eller er noen død?". Trålerne var jo armert. Vi fant ut at vi skulle gå bort i Svenskbyen der er det en redaktør Bergland fra MTB, Artur var med. "Du Bergland, kan du si hva som foregår, er det noen som er død? Det må være mange, eller er krigen slutt?". "Krigen er slutt kl. 7 i morges!". Erling var formann på et tysklager. Han og broren min gikk inn på tysklageret. De tok mye kjøttbokser, flott hermetikk, i tynnsekker og bar på ryggen, samt 38 flasker brennevin. Huset det står her borte enda. Vi fikk da høre at kongen skulle tale kl. 5 i fra England. Da sa jeg: " Kor i all verden skal vi få tak i radio?". Ja sa de, "han Øyvind han er jo nazist. Vi skal gå bortover dit". Det var i et svenskhus. Han satt sammensunken. Vi sa: "Ja nå sit du der". "Ja han satt der". "Du er nervøs?" "Ja, han kunne bli nervøs av mindre". "Ja, det er ikke farlig med deg du har aldri gjort en katt fortred. Men vi skal ha radioen!". "Nei seier du det", sa han. "trur du det går bra?". "Ja det går bra, det går berre godt. Du får kanskje en mulkt. Deg kan vi innestå for". "Ja, radioen er mor mi sin, hun bor på Rognan". "Ja, det vet vi, vi skal ikke stjele den. Du skal få den igjen". De hadde jo tatt alle våre radioer. Mor hadde hele første etasje alene. Alle de vi kjente ropte vi inn og kl. 5 om ettermiddagen snakket kongen. Da satte vi alle vinduer åpne og spanderte brennevin på alle som kom inn. Jeg var ikke med hele tiden, men han Erling og en til, holdt på i 8 dager og hentet mer på lageret. Det var mye artig i den tid.

I 1952 gikk jeg på handelskolen i Bodø. Det var Dundas som eide og drev den. Den het "Ebeneser" for den var også blitt brukt av en menighet. En dag spurte jeg Dundas om å få gå på klosettet. "Korles går det med deg?", spurte Dundas. "Det går til Dundas", svarte jeg. "Du er ikke den første som har sagt det!", sa Dundas.

 

Var en tid etter krigen entreprenør og forhandler av dører men ville heller bli ansatt i Ulefoss bruk som satte opp hus i Nordland. Der var jeg i 16 år. Etter krigen var det mangel på materialer og 3 borgere i byen, bl. a. redaktør Bergland, fikk ansvaret for å fordele materialene til de som trengte det mest. Det gikk raskt og greit og jeg hørte aldri noen som klaget. Fikk i 1954 ansvaret for å sette opp 48 hus i England som var en gave fra Norge til England. Vi reiste i orkan til Harwich der husene ble satt opp. Jeg fikk beskjed 2 mnd. i forveien. Måtte sette meg inn i alle engelske ord som hadde med husbygging å gjøre og i alt verktøyet, og forskjellige andre ting. Syns jeg var skarp til å lese dersom jeg skal si det i dag. Hadde med et søskenbarn av meg fra Oslo. Så fikk jeg en snekker med som jeg hadde hatt med på arbeide i mange år, her fra Bodø. Han kunne ikke et kløva ord, men han andre kunne en del. Så skulle vi sette opp de husene der men de var ikke tale om å få tak i. De sto på jernbanetomta og han Churchill forlangte toll. Vi sto der helt hjelpeløse. Så snakket vi med byarkitekten. De holdt på å jobbe med saken. Vi kom på søndag. Men vi fikk først materialene løs på onsdag. Da hadde han Churchill gått tilbake på det. Jeg har noen bilder fra byggingen. Husene ble satt opp i sentrum, men byen Harwich var egentlig delt i tre. Et bilde viser husene vi satte opp, og på et annet er elementene på plass. Det sto skrevet i avisen at det var forferdelig at vi greide å få et hus opp, og taket på, på 8 dager. De var flinke til å mure der borte men trehus var ikke noe de satset på. Har et bilde av oss som ble tatt der borte. Til venstre er søskenbarnet mitt, Rolf Arveng, han er død nå, så er det snekkeren, og så jeg.

 

Til sammen sto jeg for byggingen av 3-400 leiligheter i Bodø. Det var mest hus med 2 leiligheter. Dessuten 100 leiligheter på Hunstad etter at jeg var blitt pensjonist.