Da hundholmen ble til Bodø by

i Gamle Bodø

Da Hundholmen ble til Bodø by

Publisert: Game Bodø 10.05.2020 - Nordlandsposten 20.05.1941

Da kjøpstaden Bodø for 125 år siden ble til, var det et langvarig arbeid for Nord-Norges interesser som endelig syntes å være kronet med held. En århundregammel kamp var kjempet en kamp hvor særlig kjøpmannsstanden i Bergen var motstander. Hvem som skal ha æren for først å ha fremkastet tanken om anlegg av en kjøpstad i Nord-Norge, er det umulig å si nå. Tanken har sikkert meldt seg hos mange gode nordlandspatrioter som ned gjennom tiderne nødvendigvis måtte se alt det skjeve og hemmende for utviklingen som var en følge av ordningen med bergenske handelsmonopoler.

Mathias Bonsak Krogh

Professor Taranger forteller om et mer enn 300 år gammelt projekt som bl. a. nevner direkte eksport av fiskeproduktene fra Nordland fra en rekke centralesteder langs kysten. Nyordningen skulle gjøre veien om. Bergen unødvendig. Den nå ukjente forslagsstiller mente at det burde opprettes 10—12 slike havneplasser langs kysten helt nordøst til Kolahalvøya. Fra disse stedene skulle det så drives både hjemmefiske og havfiske, og omkring centralstedene skulle fisken tilberedes.

De for befolkningen nødvarer skulle en få kjøpt på disse stedene og stedets egne handelsmenn skulle forestå eksporten. Da Hund-Biskop Mathias Bonsak Krogh. Dengang planen ble satt fram, ble den neppe tatt meget alvorlig. Først i våre dager innser man fullt ut hvor god den var. Men seiv nå etter mer enn 300 år er det nød-vendig fortsatt å kjempe for å få den fullt utgjennomført. I 1658 var den siste lensherre i Nordland, Preben von Ahnen, fremme med tanken om anlegg  av en kjøpstad her nord i forbindelse med et festnings-anlegg. Byen fikk vi ikke,men festningsanlegget ble til virkelighet, men riktignok i svært beskjeden måle-stokk. Det ble anlagt en skanse ved Bodøsjøen. Annet enn navnet Skansholmen har vi ikke igjen av det anlegget nå. Også Petter Dass var selvsagt klar over hvilken fordel det ville være for den landsdel han elsket så høyt, om «Bergen kunne flyttes i nord omtrent henved hundrede mile». Hvis så kunne skje, skriver han i Nordlands Trompet, da ville nordlendingene «med lystige ansikter smile». Men dikterpresten var klar over at planen bare var en skjønn ønskedrøm. Han uttrykker sin manglende tro på at bergenserne vil gå med på noe slikt.

Men om tanken stadig møtte motbør, så ble den ikke derfor henlagt. Ned gjennom det attende århundre ble det stadig tatt til orde for saken. Men det var på ingen måte bare tale om å anlegge en by her hvor Bodø nå ligger. Stedet for byen var det ikke på langt nær så stor enighet om som om nødvendigheten av i det 

hele tatt å få en kjøpstad. Biskop Peder Krogh pekte i 1715 på at Ofoten måtte være stedet på grunn av kobber-forekomstene der og de store dyrknings-muligheter. Han nevner også hvalfangst og russe-handel. Major Schnitler, som i 1743 og 1744 arbeidet her nord i forbindelse med grense-reguleringen mot Sverige, arbeidet også ivrig med byplaner for landsdelen. Som de høveligste plass-ene nevnte han Brønnøysund, Lødingen, Tjelsund og Gibostad. Noe sted i Saltendistriktet hadde øyen-synlig ikke funnet nåde for hans øyne. Også en hel rekke andre mere eller mindre kjente menn skrev i årene som fulgte gjentatte ganger om saken, noen foreslo et sted i Vesterålen, andre lengere sør, særlig var flere Helgelandssteder i skuddet. Imidlertid ble det ikke det nåværende Nordland fylke som først fikk sin kjøpstad. I 1780-årene be-gynte man å få øynene opp for hvor øde-eggende den økonomiske politikk var, som var ført overfor Nord-Norge. Særlig var følgene blitt kata-strofale for Finnmark. Landsdelen var blitt syste-matisk utplyndret av den monopoliserte handel og folke-tallet var i løpet av de siste 200 år sunket med omlag en halvpart. Regjeringen oppnevnte i 1785 Finnmarks-kommisjonen og i 1787 kom for-ordningen om frigivelsen av handelen i Finnmark, en forordning som gjorde handelen friere der nord enn i noen annen del av landet. Tre byer ble resultatet av nyordningen, nemlig Hammerfest, Vardø og Tromsø.

Bodø i 1819

At det nordligste Norge fikk sine kjøpsteder, virket imidlertid ikke til at planene om byanlegg også i Nordland ble skrinlagt. Tvertimot. Det synes som om det heldige utfall av aksjonen for Finnmarks og Troms’ vedkommende, bare stimulerte reformiveren her i fylket. Amtmann Hegge på Bodøgård og foged Amkiel på Løp tok ivrig fatt på saken og mente å finne en løsning i at russerne fikk lov til å drive tusk-handel i Vågan, Bodø og Søvik. Det var de gode resultater av den omfattende russehandel lenger nord i landet, som satte dem på tanken. Russeme var ofte så langt sør som hit til Saltendistriktet, men noen skikkelig fart i samhandelen ble det likevel aldri. At det var stort behov for en kjøpstad i Nord-land, ble stadig mere og mere innlysende. I Bodø bys historie gir lektor Coldevin presten Jacob von der Lippe æren for å være den første som klart og bestemt har fremholdt at byen burde legges ved Rønvikbukta. I en betenkning om saken uttaler presten at «en sådan kjøpstad i landet vil bli et


kraftig middel til å sette de bergenske handlere en tomme på øyet til å behandle nordlen-dingene på muligst bedre måte». At Hundholmen ble valgt da det endelig ble bestemt at vårt fylke skulle få sin første kjøpstad, var i og for seg slett ikke selvsagt. I våre dager vet vi at beliggenheten var heldig valgt. Men dengang var ikke stedet det selvfølgelige centrum i distriktet. Hemesstranden og Bodøsjøen og videre innover langs -fjprdens nordside var den tettest befolkede del av distriktet. På Hernes ved sørsiden av Bodøhalvøya var det handelssted før i tiden. Ved Bodøsjøen var det administrative centrum. Der hadde lensherren sin bolig, der var kirken og prestegården. Inne på Bertnes bodde sorenskriveren. Også amtmannen hadde lenge sin resi-dens i disse strøk, men var omkring århundre-skiftet bosatt inne på Løp. Imidlertid er det meget som tyder på at Hund-holmen, tross alt spillet en viss rolle allerede tidli. Ledningsberget — det vil si stedet hvor de offentlige avgifter ble betalt — lå visstnok på Hund-holmen for Bodøen sogn allerede meget tidlig i hist-orien. At det var henlagt dit vet man sikkert for tiden umiddelbart etter år 1700. Til disse skattebetalings-stevner knyttet det seg ganske naturlig også om-setning av varer. Stedet ble med andre ord temmelig tidlig enslags markedsplass. På samme sted ble det i forbindelse med disse«kaupang»er holdt ting og avgjort retts-tretter. At stedet fikk sin handelsmann var naturlig. Og selvfølgelig var det en tilreisende som drev dette yrket. 

For å få lov til å kjøpe og seige i de tider måte en nemlig ha borgerskap iTrondheim eller Bergen.

I det lange løp viste det seg at Hundholmens belig-genhet var langt gunstigere for handelen enn f. eks. Hernes. Havnen var bedre og lå høveligere til for alle dem som reiste langs kysten på vei til og fra Lofoten. Den endelige seier i konkurransen med grendene langs Saltenfjorden vant Hundholmen i 1802—1803 da faktoriet «Det Trond-hjemske Handels og Fiskerietablissement i Nordland», ble anlagt her.Det var et meget stort forretningsfore-tagende som endel framsynte trøndere med brødrene Lysholm i spissen hadde startet. Faktoriets bygning, «Jakhellngården», som ble bygget i 1903 eller kort tid etter, stod som kjent helt til bybrannen ifjor som et vakkert og verdig minnes-merke fra tiden omkring byens tilblivelse. Den tyske geolog Leopold von Buch skildrer virksomheten på Hundholmen slik han så den under et besøk her i 1807. I beretningen heter det bl. a.: «En brygge som koster over 1000 daler, og det i en egn hvor hver bjelke må føres langt sørfrå, tyder på sikre forhåpninger, og disse pakkboder og husene viser at de som leder foretagendet, ikke mangler tiltak og krefter til å forfølge sitt mål». I denne forbindelse kan nevnes at i en fortegnelse over firmaets eiendommer i 1817, altså etter at stedet hadde fått byrettigheter, er det nevnt at selskapet hadde bygget i alt 34 tildels store bygninger. Det hadde videre bygslet eiendommen Seivåg og kjøpt jord bl. a. på Bodøgård og i Rønvik.

Storgata, ovenfor torvet på 1860-tallet.

 Det hadde videre notbruk og fiskefartøyer ellers, hvalbåter og dessuten underavdelinger i Brettesnes og i Finnmarken. I beretningen skriver von Buch videre: «Hundholmen er også virkelig et av de mest bemerkelsesverdige steder i Nordland. Etteråt den er anlagt lyser en ny morgenrøde med håp om bed-re kår for disse egne. Hensikten er å drive Bergens-handel direkte herfrå. Hva skulle også synes mere selvfølgelig enn dette? Fisken blir fanget i Nordland og solgt i Spania og Italia. Hva skulle da være i veien for å spare møie, tid, penger og mennesker og så sende fisken herfrå til Spania og Italia? Bare vanen. Ennå er vel Hundholmen ikke blitt by, og
regjeringen har heller ikke tilstått stedet en bys privilegier. Men hvor lett lot det seg ikke gjøre og hvor ønskelig var det ikke om Bergen kunne flyttes hele 6 grader lenger mot nord. Men vil Bergen gå til grunne for det? Vil den komme til å friste Pisas eller Visbys skjebne? Neppe. For Bergen vil alltid vedbli å være midtpunktet og sjelen i meget anseelige og frukt-bare egnes handelsrørelse, og på grunn av sin beliggenhet vil den aldri opphøre å være et opplagssted i norden. Men Hundholmen har ennå langt igjen. Alt er ennå i sin spede begynnele og nytt.


Veien hérfra og til Barcelona er ennå ikke jevnet, skjønt man allerede har forsøkt den i to år med flere skip, og fiskerne er ennå ikke overbevist om at de kunne oppnå alle en Bergensreises fordeler uten å sette til tid, formue og helse i Bergen. Fred på havet, mot og utholdenhet i land og den nordlandske by vil kanskje stå der om få år». De von Buchske spå-dommer gikk i oppfyllelse men det tok noen flere år enn kanskje han hadde regnet med. Av biskop Kroghs visitas-innberetninger fra 1806 og 1807 går det fram at utvik-lingen ikke gikk riktig så strålende som starten og utsiktene syntes å love. Det er mulig at Trondhjems kjøpmennene hadde forløftet seg, hadde lagt for stort i vei fra begynnelsen av. Forretningen ble for stor til at den med fordel i det lange løp kunne dirigeres fra Trondheim.

Vi klager her nord over kommunikasjonene i våre dager. Dengang var det i så måte så svart som mulig. Og i tillegg til dette kom så krigsårene som snudde opp-ned på mangt og meget. planer som syhtes å være kommet i god gjenge ved krigsutbruddet, ble stillet i bero.  Men det er mulig at de forhold krigen førte med seg etterhvert ga saken ny vind i seilene. 

Den blokade av hele Europas vestkyst som var etablert, førte til at all sjøtrafikk mellom Nord-Norge og Bergen etterhvert måtte innstilles Det ble hun-gersnød her nord og de handelserfaringer som ble gjort under krigen, ble ikke glemt. Innstillingen av Bergenshandelen, den blomstrende og lønnsomme russehandel og Nord-Norges mangel på egnede skip til seiv å gjøre seg denne russehandel nyttig, gjorde at kra-vet om en fullstendig omlegging ble satt fram med øket kraft. Systemet nordlands-handelen hadde vært drevet etter gjennom alle år, hadde medført at nordlendingene var kommet i en temmelig bunnløs gjeld til de bergenske handels-hus.

Visestattholderen for Norge dengang, Fredrik av Hessen, skrev i 1812 til bergenskjøpmennene et meget skarpt brev hvor det bl. a. heter: «Det er for øyeblikket et ulykkelig forhold mellom nordlending-enes produksjon og kornet eller andre absolutt nødvendighetsartikler, hine vedblir som de var eller faller i pris, de andre stiger i det uendelige. Begge deler følger av de ved krigen forandrede konjunk-turer. Når nordlendingene før brukte 3 våg fisk for å erholde en tønne korn, må han nå bruke 30. Der er ennu et ulykkeligere forhold mellom Nordlandenes beboere og den bergenske handlende. Disse har til alle tider utsuget hines marg, og dette forhold har sin grunn i Bergens bys privilegier og den måte på hvilken handelen etter disse drives. Nordlendingene tør nemlig ikke handle med andre kjøpmenn i Bergen enn den han er skyldsatt til.Kjøpmennene har derfor forsøkt å skaffe seg så mange skyldnere som mulig, og de behandler dem som de seiv lyster. Å bevirke en forandring i dette vil bare være mulig ved å meddele de priviligerte handlende i Nordlandene slike handelsprivilegier at de fritt kan avsette sine varer til et hvilketsomhelst sted sønnenfjells eller endog direkte til Danmark. Dette håper jeg vil bli tilfelle da noen av de nevnte handlende allerede har søkt om det og jeg har på beste måte anbefalt det. Derved vil det ytterst betrengte Nordland uten tvil komme opp og dets innvånere med tiden rives ut av det garn som bergenserne nå i mange år har holdt dem i.»

Det gikk som visestattholderen hadde spådd. Den 14. mai 1813 meddelte kongen sin resolusjon på anlegg av en by i Bodø prestegjeld. Men stedet var ikke nærmere bestemt. Imidlertid ble det satt i gang arbeid med grunnavståelser o. 1., men bruddet med Danmark i 1814 sinket den endelige løsning. Og bergenserne benyttet den tiden til en intens aksjon for å få planene forpurret. Men også nordlendingene hadde sine uttrettelige forkjempere med biskop Krogh ispissen. Gjennom hele 22 år hadde han ivrig hjempet for saken og han fikk også være med på sluttkampen i Stortinget i 1816. Odelstinget behandlet saken den 23. februar 1816 og som grunnlag for behandlingen hadde man innstillingen fra en komité som var nedsatt tidligere og som hadde biskop Krogh som formann. Med 50 mot 6 stemmer ble følgende vedtak gjort: «Privilegier eller kjøpstadslover for en kjøpstad ved Bodø i Nordlands amt skal nu som følge av den forrige regjerings resolusjon av 14. mai 1813 utferdiges».

Saken ble ferdigbehandlet av Stortinget den 29. mars 1816 og loven ble sanksjonert den 20. mai samme år. En kjøpstad i Nordland, Bodø, var et faktum. De store drømmer om den nye byen og den innflytelse den skulle få på Nordlands handel og næringsliv gikk ikke i oppfyllelse. Og grunnen til det er ikke vanskelig å. finne. Det var ikke lett å komme ut av hundreår gammel vane og ut av gjelds- og avhengighetsforholdet til kjøpmanns-standen sønnenfor. De hadde fått et godt tak på oss nordlendingen, og de forstod å beholde det taket.

Kapital til å gjennomføre en løsrivning manglet vi. Og den berømte Bodøsaken gjorde i høy grad sitt til å legge en demper på utviklingen. Som kjent lyktes det en bande engelske smuglere, etter å ha begått en rekke frekke og opplagte forbrytelser, smugling, innbrudd, dokument-forfalskning og vepnet motstand mot myndighetene, ved hjelp av den britiske gesandt i Stockholm og med støtte av den engelske regjering, ikke bare å undgå straff, men å tiltvinge seg en erstatning på flere hundre tusen kroner. Ja, de ble til og med tilstått tollfrihet i 4 år! Affæren var ikke bare en skandale for landet. For Bodø by var den en ulykke. Den knekket alt initiativ her og skremte vekk den kapitaltilgang vi så sårt trengte. Nei, noen eksportby ble Bodø ikke. Den lille eksporthandel som foregikk fra byen i dens første leveår, forsvant etterhvert igjen og byen ble igjen i virkeligheten et faktori for bergenserne. Den klippfisk som ble tilvirket i distriktet, ble tilvirket for bergenske kjøpmenns regning og gikk til utlandet med fartøyer fra Bergen.

Ved folketellingen i 1825 hadde Bodø bare 38 hus med 253 innbyggere. Av disse var de 2 embeds-menn, 3 kjøpmenn og 12 håndverkere uten borger-skap. 23 år senere var folke-tallet steget med hele 5 innbyggere! Men seiv denne framgangen kunne ikke holde seg, tvertimot. I 1855 var folketallet nede i 28. Men dermed var vel også bunnen nådd. I 1865 var 500 tallet passert, ti år senere var det kommet langt forbi de 1 000 for i 1890 årene å passere 4 000 tallet. Ved århundreskiftet var folketallet 4 8JJ. Byens langsomme vekst gjennom de første 75 år virket selv sagt ikke meget stimulerende og
opp-muntrende på dem som virket her dengangen. Pessimismen var temmelig utbredt og virket vel igjen til ytterligere å hindre en naturlig utvikling. Dristige planer fant ingen grobunn.


Torvet i Bodø en gang før krigen.

 Det er karakteristisk at byens styre seiv gir uttrykk for sin manglende tro på byens framtid i en bes-lutning av 1851. Formannskapet uttalte i forbind-else med spørsmålet om kjøp av bygrunnen som det bød 1 000 spesidaler for: «Staten har riktignok betalt 2 430 spd., men det overskyter mange-dobbelt verdien av grunnen betraktet som land-eiendom, og kan alene antas erlagt under den, som det har vist seg, ganske feilaktige forutsetning, at kjøpstaden ville bli av noen betydning». Et lignende syn på byens ut viklingsmuligheter finner sitt uttrykk i noen bemerkninger reguleringskommisjonen kommer i forbindelse med byreguleringsplanene i 1855 og 1856. Kommisjonen fant det i 1855 til-strekkelig å fastsette regulering for 5 kvartaler på hver side av Storgaten. Dette fant imidlertid myndighetene var i snaueste laget og året etter ble det foretatt regulering for ytterligere 4 kvartaler. Men da syntes også reguleringskommisjonen at den hadde tatt kraftig i og skrev at nå måtte behovet for byggetomter være tilfredsstillet «for de nærmeste århundrer»! Svartsynet viste seg heldigvis ikke å være berettiget. Fra den sørgelige tilværelse byen førte de første 50 årene av sin levetid, begynte det etterhvert å lysne.

 En rekke offentlige og private institusjoner ble etter hvert knyttet til byen, kommunikasjonsforholdene ble bedret og da de første 100 år var gjennomlevet, var det ikke lengere tale om at hele byanlegget var en misforståelse, tvertimot. Den samme optimisme som var så fremherskende i årene før 1816, beg-ynte igjen å gjøre seg gjeldende og har siden vært stadig økende. Nuvel, ennå idag, 125 år etter grunnleggelsen, er ikke alle for håpninger innfriet, men vi er kommet langt på vei. For lenge siden er Bodø blitt administrasjonscentret for Nordland. Og
også som handelsby inntar den lederstillingen, hvilket jo ikke er annet enn rimelig når en tar i betraktning byens centrale beliggenhet i de folke-rikeste delene av fylket. Noen industriby av betydning er derimot ikke byen blitt ennå, men også på dette område synes en ny tid å være innvarslet. Byutvidelsen for få år tilbake, anlegget av ny vann og kloakkledning, et storarbeid som fullføres i disse dager, bedringen i kommunikasjonene både tillands og tilvanns gjennom de siste årene og sist, men ikke minst, utsiktene til at Nordlandsbanen om meget få år skal bli ført helt fram til Bodø, alt dette har gjort at en ikke bare håper på en lysere framtid og rik utvikling, nei, vi vet at den kommer.

Lånt fra

Copyright © Med enerett